Noen kaller det hekt, andre kaller det besettelse. I Sommerboken beskriver Tove Jansson fenomenet så presist at det gjør vondt. Ved hjelp av en liten jente og en katt.
Det er rart med kjærligheten, sa Sophia. Jo mer man elsker en annen, desto mindre liker den andre deg.
Det er ganske riktig, bemerket farmoren. Og hva gjør man da?
Man fortsetter å elske, svarte Sophia truende. Man elsker verre og verre.
Farmoren sukket og sa ingenting.
Hele sommeren bor lille Sophia på en øy med faren og farmoren sin. Hele verden består av bittesmå eventyr; i båten, i blomsterbedet utenfor huset, eller på naboøyene hvor familien drar for å fiske.
Sophia en katt. Mappe. Først er Mappe varm og kjærlig, han ligger i oppvaskbaljen og sover, og er så liten at han nesten ikke kan gå. Sophia gir ham all sin kjærlighet. Men når Mappe vokser til er han ikke interessert i være noen kjælekatt. Han vil jakte på fugler og mus, og iallefall ikke sove i sengen til Sophia.
Vet du hva, sa Sophia. Noen ganger tror jeg at jeg hater Mappe. Jeg orker ikke elske den lenger, og jeg tenker på den hele tiden!
Sophia vil så gjerne at Mappe skal være kjærlig. Hun venter på at Mappe skal elske henne tilbake og gjengjelde all den kjærligheten hun har gitt ham. Men han kan ikke, han er ikke interessert. Han er bare ikke sånn, han er jo en villkatt hvis natur er å drepe fugler. Følelsene til Sophia kan han ikke forstå.
Sophia blir mutt og lei seg, hun vil ikke snakke med Mappe lenger. Han fortsetter som før. Og hvem kan egentlig klandre ham?
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Og hvis jeg tilgir ham, så er det ikke noe morsomt når han ikke bryr seg om det! Og farmoren fant ikke noe å svare.
Naboene kommer på besøk en dag, og de har med seg en katt. Den er dorsk og kjærlig. Vil bare ligge i solen og bli degget for. Naboene vil ikke ha den, de trenger en katt som jager mus. Løsningen er opplagt, de bytter katt!
Alt ser ut til å være ordnet til det beste. Den nye katten maler der den ligger på fanget og blir kost, men nei, den er ikke som Mappe. Det hjelper ikke å bytte ut én katt med en annen, for hun vil ikke elskes av denne katten, hun vil elskes av Mappe!
For hva er den verd egentlig, kjærligheten, hvis den ikke kommer fra noen du elsker? Og når katten elsker mer og mer, så elsker Sophia mindre og mindre.
Jeg vil ha Mappe tilbake! skrek Sophia.
Du vet jo hvordan det blir, sa farmoren.
Det blir fælt, sa Sophia alvorlig. Men det er Mappe jeg elsker.
Og så byttet de katt igjen.
Innholdet klarer ikke fylle formen når Jennifer Egan beskriver tidens tann.
Romanen A Visit from the Goon Squad har mange likheter med Freedom av Jonathan Franzen som jeg skrev om i forrige innlegg. Begge ble utgitt i 2010, og begge virker merkelig daterte i sine forsøk på å forklare samfunnsutviklingen de siste tiårene, selv om det bare er syv år siden de kom ut. Men der Franzen følger én amerikansk middelklassefamilie, så er Egans persongalleri mer løselig forbundet med hverandre.
Tiden er en bølle
A Visit from the Goon Squad forsøker å beskrive hvordan tiden løper ifra en, og følelsen av å være fanget i et liv man ikke kjenner igjen. Hvordan havnet jeg her? spør personene, med ulik grad av fremmedgjort distanse til sitt eget liv.
Romantittelen spiller på begrepet «goon», som beskriver en stor og sterk person, gjerne bøllete og dum. Ordet brukes ofte om dørvakter, sikkerhetsvakter, militære eller andre store sterke menn som handler med voldsom kraft uten at det foreligger noen åpenbar eller forsvarlig grunn for voldsomheten.
Perspektivets makt
Formmessig sett, er A Visit from the Goon Squad rett og slett lekker. Fortellerstemmen hopper fra person til person, og varierer mellom jeg-fortellere som forteller sin egen historie, og en tredjepersonforteller som følger perspektivet deres tett. Romanen er nesten filmatisk i hvordan den vever sammen livene til personene. Perspektivet veksler og leseren får se den ene personen gjennom en annen persons øyne, for deretter å se dem begge gjennom øynene til en tredje person.
Livene som blir grundigst belyst er Sasha Blake og Bennie Salazar. Sasha fremstår først som en småkleptoman, nettdatende terapipasient som ikke virker videre sympatisk. Men utover i romanen, når livet hennes beskrives gjennom andres øyne, så nyanseres bildet.
Med Bennie Salazar er det motsatt. Han skildres først sett gjennom de forelskede øynene til en ungdomsvenninne, noe som gjør det lett å sympatisere med ham. En sympati som varer selv etter at han beskrives mer og mer som en dust. På den måten viser Egan hvor mye perspektivet har å si for oppfattelsen av en situasjon. Et menneske ser annerledes ut alt etter øynene som ser, og det er vanskelig å dømme kun etter ett perspektiv.
På overflaten
Selv om stilen og formen i romanen er imponerende, så fylles den ikke av et like imponerende innhold. På samme måte som Franzen sikter for høyt i sitt forsøk på si noe om hele samfunnet, så sikter Egan høyt i sitt forsøk på å beskrive tidens ubønnhørlige vold mot menneskene. Men romanen holder seg alltid på utsiden, og når liksom aldri helt inn til den leden den forsøker å beskrive.
Forfatterambisjonene er så store i Freedom at romanen vokser fra seg selv.
Jonathan Franzens Freedom er en slags generasjonsroman. Den beskriver familien Berglund, bosatt i St. Paul, Minnesota. Foreldrene, ekteparet Patty og Walter møter hverandre i studietiden og gifter seg og får barn altfor tidlig. Patty er husmor og Walter prøver så godt han kan å jobbe for å redde verden, spesifikt miljøet. Historien skildrer søsknene og foreldrene deres, og prøver å vise hva familiebakgrunnen betyr for hvordan de utvikler seg som personer. Deretter dreier fortellingen seg gradvis over på barna, Jessica og Joey.
Fortellingen om familien Berglund knyttes an til de store spørsmålene i amerikansk historie og politikk de siste tretti årene: Hvor går grensene for personlig frihet? Når ødelegger den personlige friheten for samfunnet som helhet? Og konflikten mellom miljøhensyn og behovet for stadig økonomisk vekst.
Flau Flaubert
Romanen forsøker å skildre hvilke konsekvenser frihetstanken har på et overordnet politisk nivå, og den forsøker å vise hvordan friheten påvirker mennesker på det personlige planet. Patty Berglund har vært hjemmeværende mor for sine to barn, mens Walter har jobbet for å forsørge dem. Når barna vokser opp har hun hverken lyst eller mulighet til å begynne å jobbe. Siden mannen hennes tjener godt har hun frihet til å gjøre akkurat hva hun vil, men hun vet ikke hva hun vil. Så hun blir deprimert av det. Som en moderne Madame Bovary rømmer hun inn i bøkene og lengsel etter en annen mann, familievennen og rockemusikeren Richard Katz.
Walter er derimot en hardtarbeidende mann som tror at bare han er god nok, og bare han jobber hardt nok, så vil ting gå bra. Det gjør de selvfølgelig ikke. Som i Gustave Flauberts klassiker, er det ingenting noen andre kan gjøre for å redde Patty ut av depresjonen hun synker inn i etter for mye lediggang. I motsetning til hos Flaubert, så oppleves det imidlertid ikke som spesielt interessant. Selv om forfatteren gjentar at Patty er smart og vittig, så oppleves hun sjelden sånn. Hun står aldri frem som noe annet enn en gjennomsnittlig misfornøyd husmor, og lengselen hennes blir aldri spesielt rørende eller trist.
Kjærlighetens makt
Generasjonskløften trer forsøksvis frem som et bærende element i Freedom. Hvordan betinges barna av situasjonen de har vokst opp i, politisk og økonomisk? Datteren Jessica blir aldri mer enn en sjablong, men i sønnen Joey virker det som Franzen prøver å vise en slags moral.
Joey vil ha penger, det er hans dypeste drift. I motsetning til foreldrene er han republikaner. 9/11 skjer rett etter at han har flyttet hjemmefra for å studere. Han er på sitt mest påvirkelige og formbare, og angrepet initierer en konservativ politisk holdning.
Lenge kjemper Joey mot kjærligheten til barndomskjæresten Connie, fordi hun ikke passer inn i fremtidsvisjonen han har av seg selv som styrtrik businessmann. Han drømmer om å tre inn i en verden av raske biler og raske kvinner, men innhentes av følelsene til slutt. I Joeys reise mot å innse sin kjærlighet og sårbarhet finnes de mest interessante partiene i Freedom. Han opplever en slags dannelsesreise, en moderne variant av den klassiske moralen i Voltaires Candide: det er i de nære tingene at lykken ligger, man skal dyrke sin hage.
Intet nytt under solen
Skildringen av hvordan de forskjellige personlighetene blir til og hvordan dynamikken i familien Berglund forandrer seg med årene, er tidvis underholdende og gjenkjennelig. Men den holder seg på overflaten og når aldri de helt store emosjonelle dybdene. Derfor blir den heller aldri spesielt interessant. Den politiske rammefortellingen lider samme skjebne og oppleves som noe langdryg og utenpåklistret.
Freedom er stort anlagt og prøver å være en Stor Amerikansk Roman. Det er den ikke. Men den er helt ok innimellom.
En viss tilårskommen komponist skjenket meg villig med vin på en etterfest etter en konsert vi hadde gjort med stykkene hans. Jeg var omtrent 22. Han siterte Amalie Skram.
Jeg hadde nok en slags rå sårbarhet på den tiden som kunne virke tiltrekkende på et aldrende kunstnersinn. Vinen tok jeg, men gjorde narr av flosklene han ville sjarmere meg med. Det var sånn jeg var på den tiden. Etterhvert mistet han interessen. Mistet jeg med det noen muligheter som jeg ville fått hvis jeg hadde smigret ham?
Nei, det tror jeg ikke, ikke i det hele tatt.
Et par år senere var det en sangerkollega som ble utsatt for en lignende, men mer innstendig oppmerksomhet fra en annen tilårskommen komponist. Hun var hyggeligere mot ham og fikk et renn av e-post i etterkant med pseudo-intime betroelser. Noe hun synes var ganske pinlig. Etter en liten periode hvor hun svarte ham, av ren høflighet (og kanskje litt av forfengelighet), avsluttet hun det. Har dette hatt noen effekt på karrièren hennes?
Ikke i det hele tatt.
Fragile egoer
Kulturmennene vil så gjerne ha bekreftelse og emosjonell intimitet, men de har ikke modenheten til å takle det. De har et stort sort hull i sjela, som krever oppmerksomhet og lindring. Istedenfor å jobbe seg gjennom problemene sine som ordentlige folk, så prøver de å fylle hullet med beundring. Grunnen til at de skriver, eller lager kunst, er ofte fordi de vil folk skal lese dem og se dem, beundre dem, gi dem anerkjennelse og elske dem. Men elske selv, det kan de ikke.
Egoene deres er ekstremt fragile! Som barn. Derfor søker de kvinner de kan holde på avstand. Som beundrer dem på et vis. Unge, lett påvirkelige, uten erfaring, som ser opp til dem og nærer deres grandiose forestillinger om dem selv.
Kvinnene tror de én gang vil få noe tilbake. Det gjør de ikke. De mister seg selv i ventingen, blir usikre og nevrotiske. Vil at mennene skal forstå, se. Vil ha en oppreisning, en anerkjennelse av hvor mye de har gitt.
Ansvar
Det er lett å kritisere kulturmannen, gjøre narr av ham og le av hvordan han opptrer så barnlig. Vi vil at han skal se seg selv, ta ansvar for hvor dårlig han har oppført seg. Henge bjelle på ham så han ikke utnytter andre. Men vi må ikke glemme de som gir kulturmannen betydning og makt.
Vi har et ansvar selv. Som unge kvinner. Et ansvar for ikke å mate kulturmannens beundringsbehov. Selvfølgelig, en 17-åring som knapt har opplevd oppmerksomhet fra mannekjønnet har muligens ikke så mye å stille opp med om en kulturmann valser inn og vil annektere henne som muse. Men er du i tjueårene og er voksen med utdannelse, da må du selv ta ansvar for hvem du inngår i romantiske relasjoner med. For vi må ikke mate kulturmannens ego for å komme noen vei i kulturlivet.
Finn en egen posisjon
Innse at du har makt selv, kvinne! Du har ditt eget lys, og har makt til å si at en kunstners virke ikke gir dem dispensasjon til å behandle andre mennesker dårlig. Du har makt til å si at noen er personlig patetisk, selv om de er gode til å spille eller skrive bøker eller male. Kulturmannen har bare betydning så lenge du gir ham den. Du trenger ham ikke, du trenger bare deg selv.
Jenter med designerbriller og arr på armene. Sitter på kafé og snakker om håret sitt, nyklippet hos stylist. Deler diskret leppestift før de går på vernissasje.
Det er bare stressende å prøve å holde seg på overflaten, det er mye finere å stå støtt på bunnen, uten å synke ned i hull, stå med føttene i tang og sand, se solstrålene glitre gjennom havoverflaten.
Vi snakker ofte om overfladiske mennesker, og om dype mennesker. De dype menneskene tenker vi er flinke til å snakke om følelsene sine, mens de overfladiske, de snakker om interiør.
Det handler ikke om det.
For å holde deg på overflaten må du svømme og kave, hele tiden. Du er på vei et sted. Opp, eller bort. Og du ser ikke det som ligger under. Det er derfor du kaver sånn. Det gjør deg urolig å ikke vite hva som er under, samtidig vil du ikke se.
Fra bunnen er alt synlig. Ser du ned, ser du tangen som bølger rundt bena dine, sandkorn du virvler opp mellom tærne. Ser du opp, ser du menneskene som kaver. Bekymrer seg for små krusninger på overflaten. Mens du kjenner dønningene, de bølger gjennom deg, du står stille.
Gå til bunns med deg
Det er veldig få mennesker hun vil gå til bunns sammen med, og han er ikke en av dem.
Jeg tok hånda di da du kavet der oppe på overflaten, og du grep den hardt.
Du ville ikke kave. Ikke egentlig, du visste bare ikke hvordan å synke ned, slippe taket i det der oppe for godt. Du var redd du ville havne i mudder. At vannet rundt deg ville bli mørkt av møkk og få deg til å forsvinne. Da så du meg her i dypet og vannet var klart og rolig. Du sluttet å kave.
Men vi treffer ikke bunnen på samme sted, du og jeg. Du liker deg der borte ved korallene, med fisker og rare skjell. Jeg står her i sanda. Noen ganger vinker du derifra, viser meg en spesielt fargerik fisk. Jeg smiler tilbake.
Øya har rykte på seg for å kjøre en «du hørte dem her først»-linje med mange nyere, ukjente band på plakaten. I år virket det imidlertid som om de satset på litt vel mange dark horses uten at så mange av dem innfridde forventningene.
Kanskje er det fordi all «hip» populærmusikk nå for tiden enten høres ut som Bananarama, eller som de bandene som prøvde å høres ut som Motorpsycho på nittitallet? Jeg vet ikke. En noe laber festival var det nå uansett. Her er min oppsummering.
ONSDAG
DRÅPE Jeg hadde et smått kjedelig inntrykk av Dråpe fra før, så trodde dette var Cold Mailman under hele konserten. Ble likevel en fin og myk start på festivalen. (Med forbehold om at øl, teppe og solbading gjorde sitt for opplevelsen.)
BLACK DEBBATH Hadde Black Debbath gjort like stor suksess om de hadde vært seriøse? Nei, men det er bra håndverk for det. Konserten bestod av nesten like mye snakk som musikk, uten at det gjorde noe. De dro i gang en obskøn Øya-quiz og la inn en passelig mengde spark til Christian Ringnes’ runkesti på Ekeberg.
ALABAMA SHAKES er den type band som er safe å booke til et hvilket som helst 4th of July-arrangement eller lignende feiring av USAs storhet. Stødig, erkeamerikansk soulrock, men dønn mammavennlig. Det var mange som var veldig positive til dem på forhånd. Også jeg. Men vet ikke helt hvorfor, for det ble festivalens første skikkelige nedtur. Tannløst.
TAME IMPALA Festivalens søteste navn, og musikalsk fremsto de også som i overkant søte. Gikk for å spise istedet.
WU-TANG CLAN De skulle visst være seriøse denne gangen og veie opp for alle tidligere primadonna-fadeser. Det gjorde de. En høyst høflig scenefremtreden der alle fikk plass til å breie seg.
BLUR Hitsene ble pumpa ut som perler på en snor, og det holdt for meg. Allsang på Tender og litt uskyldig poging på Country House, samt den obligatoriske Song 2 som siste ekstranummer. Godkjent fra gamle helter.
Hvem har skapt alle fuglene? Wu-tang Clan?
TORSDAG
OF MONSTERS AND MEN Kjempesjarmerende i regnet. Kommer helt sikkert til å se dem igjen.
DUNGEN Når konserten åpner med en følsom, halvsur tverrfløyte, da tenker man «Hey, herfra kan det bare gå én vei!» Men sannelig bar det ikke avsted i den andre retningen… Etter tre låter uten antydning til verken rytmiske eller tonale holdepunkter var det bare å gå. Vet ikke om det var lyden eller musikken eller bare en skikkelig dårlig Dungen-dag, men dette sugde. Og det sugde ikke bare i internasjonal festival-forstand, det sugde i kulturskolens årlige elevfremvisning-forstand.
METZ Etter å ha blitt eksponert for traumatisk tverrfløyte fra Dungen, var det deilig med hard, energisk indiemetal. Når vokalisten innleder siste låt med replikken «Hey, sorry guys, I broke this guitar. I hope it will last…», da veit du at det har vært en bra konsert.
RODRIGUEZ Joda, mannen er en legende, men dette var flaut. At han fortsatt er istand til å raute frem et par sanger legitimerer ikke en verdensturné. Og den krampaktige latteren fra publikum når han drar groviser mellom låtene. Nei. Nei. Nei.
CAT POWER Hvis jeg bare hadde hørt Cat Power hadde jeg hatt en strålende opplevelse, men scenefremtredenen trakk det hele ned. Flere av band-medlemmene hadde lydproblemer og dette viste de tydelig med mimikk og kroppsholdning. Verst av alle var hovedpersonen selv, Chan Marshall, som presterte å riste demonstrativt på hodet under nesten alle låtene. Rett og slett en uprofesjonell holdning til formidling og respektløs oppførsel overfor publikum. Suck it up og gjør det beste ut av det! Du ødelegger stemninga med surmulinga di!
FREDAG
HONNINGBARNA Energinivået og den ungdommelige arrogansen er til å bli imponert av, men musikalsk blir det for ensformig etter tre låter. Gleder meg til de blir litt eldre og mer raffinerte. (Ja, det finnes raffinert punk.)
MØ Funky, småpompøs pop med høy synth-faktor. Vokalist Karen Marie Ørsted tar oppmerksomheten og beholder den ubesværet gjennom hele konserten. Hun eier bandet og låtene. I like.
DISCLOSURE Eneste jeg sitter igjen med etter denne konserten er at navnet Disclosure får dem til å virke som et emo nu metal-band fra 2004.
JAMES BLAKE Det holdt med tre låter. Suuuuuuuuuuuutreeeeeeeeeeeeeeee.
NILS BECH Litt i overkant inspirert av Morrissey vokalmessig, men for en performance! Kler seg i palmeblader og sølvfolie med den største selvfølgelighet. Jeg vil ha mer.
KRAFTWERK Når vi snakker om legender, så har Kraftwerk gjort det eneste fornuftige legender kan gjøre når de først skal ut på turné: tatt oppmerksomheten bort fra seg selv. Med et retro 3D-show slipper publikum pinligheten i å se middelaldrende menn agere som fjortiser, og musikken bærer det hele med bravur. Stilig.
Nils Bech agerer med eleganse på Sjøsiden scene.
LØRDAG
HAIM har ikke gitt ut noe album ennå, men har allerede rukket å bli…. yndlinger. Man skjønner hvorfor. Til tross for forkjølelse og stemmeproblemer ga de alt både musikalsk og scenisk. Fortsatt litt ujevnt i vokalprestasjonene og kommunikasjonen med publikum ble til tider litt frenetisk, men det går seg nok til. Muligens er de én av få up and coming-artister fra årets festival som faktisk sikter mot stjernene.
ANGEL HAZE Nok en sterk scenisk prestasjon. Digger dama, digger gnålestemmen, digger New York.
SHINING Jeg liker Shining. Jeg gjør det. Men det er så lett å komme med kommentarer om matchende outfits og boy band-sveiser, samt at youtube-hiten «epic sax-guy» har gjort det umulig å ta bredbent sax-spilling seriøst. Likevel, alltid gøy å poge i 7/8-takt.
SLAYER veide opp for all middelmådigheten på Øya i år ved å gi meg en av mine beste konsertopplevelser noensinne. For en timing! For en energi! Setlisten utfoldet seg med en rytmisk dramaturgi verdig en thrash metalens Shakespeare. Veggen av lyd ble ypperlig balansert med velplasserte pauser hvori vokalisten kunne dele noen bevingede ord med sitt publikum. Til og med lysdesignet bekreftet veggen av pulserende desibel med perfekt presisjon. Takk, Øya, takk.
Hvis Siv Jensen og Fremskrittspartiet kommer til makten i høst blir det hårda bud for kunstnere som overlever på statsfinansierte prosjekter. Ifølge Fremskrittspartiets handlingsprogram står det at «…publikums begeistring vil i stor grad være avgjørende for hvilke kunstformer som vil overleve.»
Men hvorfor er det bare kulturlivet som rammes av dette kravet? Bør ikke politikere også kunne vise til resultater på bakgrunn av egen politikk? De sitter tross alt med sugerøret direkte nedi statskassa.
Resultatfokus
Politikk må være for det store publikum; velgerne. Utretter ikke politikerne noe som er direkte nyttig for velgerne, har de heller ingen verdi. Nå finnes ordninger som gjør at man ikke trenger å gjennomføre partiprogrammet sitt i praksis.
Det er ofte sånn at jo mer populistisk man er, jo mer oppmerksomhet får man som politiker. Uten at velgerne noen gang ser noen konkrete resultater av mediautspillene. Det genererer massevis av klikk og tabloid oppmerksomhet, men det er ikke dermed sagt at det bidrar til verdiskaping i samfunnet.
Stortingsrepresentanter i opposisjon, som Siv Jensen, hever en sikker inntekt selv om de bare jabber med kjeften og ikke setter politikken sin ut i livet. Men dette må være unntaket, det kan ikke være nok å spille på. Alle andre næringer og yrkesutøvere må faktisk levere.
Privatfinansiert
Å kutte lønnen til stortingsrepresentanter over statsbudsjettet er riktig. Istedenfor lønn kan politisk virksomhet blant annet gi momsprivilegier og økt skattefradrag for private givere. Samlet sett vil dette gi mer penger til politikken. Nå har vi politikere som er avhengige av å fri til velgernes mest smålige følelser for å vinne popularitet. Dette er ikke noe jeg bare påstår, dette har vi sett i alle medier i sommer. Fra alle partier.
Det gjelder å få inn en armlengdes avstand mellom politikerne og politikken. Hvorfor må de to tingene henge så tett sammen som de gjør idag? Dette vil gi politikken mye mer penger og mye mer mangfold. Og oss velgere slipper kanskje unna litt av gnålet deres.
Noen mennesker kan fly. En av dem heter Natsumi Hayashi og bor i Tokyo med et par katter. Hver dag tar hun et bilde av seg selv i svevemodus og poster det på bloggen sin yowayowa camera woman diary. Forbilledlig.
Metoden hun bruker for å ta bildene er så enkel som å sette kameraet på selvutløser, springe som faen til et visst forhåndsstilt punkt, og så hoppe. Igjen og igjen og igjen, til bildet blir bra.
Forbilledlig, det òg.
Og dette har hun holdt på med i et drøyt år. Svevingen, altså. Før hun oppdaget at hun kunne fly, så bildeblogget hun på en mer tradisjonell måte. Med fokus på daglige gjøremål, god mat og venner som spiser is. Men i den senere tid er det naturlig nok levitasjon som tar det meste av tiden.
Denne uken har jeg vært på lansering av høstens bøker hos Aschehoug og Gyldendal sammen med redaksjonen til Biblioteket. Hos Aschehoug fikk jeg en skikkelig skikkelig fin bok, Skadedyr av Gøhril Gabrielsen. Den er pen pen pen. Det går ikke an å vise hvor pen den er bare med omslagsbilde, så jeg måtte ta noen bilder av den for å vise det frem. Omslaget er trukket i mørkelilla stoff med skimmer i. Tittelen og forsideillustrasjonen, en bille, er trykket i sølv.
Presentasjon av listene
Det var stor forskjell i hvordan forlagene la opp presentasjonen. Aschehoug hadde invitert flere forfattere, og hele seremonien foregikk mest som en samtale mellom dem og diverse redaktører. Dette synes jeg fungerte godt, jeg fikk masse info på en underholdende måte. Og det ble aldri kjedelig, selv om jeg ble sittende rundtombak og ikke så så veldig mye av hva som foregikk.
Hos Gyldendal gikk det meste for seg som en forelesning. Redaktørene hadde også øvd litt for lite på det de skulle si, så det meste bar preg av å være opplesning. Jeg kunne ønsket meg litt mer spontanitet. De hadde også invitert færre til å ta del i presentasjonen. De få som var der gjorde likevel inntrykk. Spesielt gjaldt dette Vidar Bøe. Han ble kåret til Årets ildsjel ifjor og i september utgis Håvard Rems biografi om ham. Hvis biografien klarer å uttrykke bare halvparten av den intensiteten Bøe gjorde i sin korte presentasjon av sitt liv, så blir det en veldig bra bok.
Tilbake til Skadedyr
Den er så pen at jeg må skrive mer om den. Den minner meg om den følelsen jeg fikk av skikkelig pene bøker da jeg var liten. Noen bøker kunne jeg lese igjen og igjen og igjen, bare fordi de hadde så fine bilder. Noen bøker tiltrakk kun i kraft av designet, for eksempel Elsa Beskow sine barnebøker. En favoritt var Putte i blåbærskogen. Jeg husker ikke fortellingen i det hele tatt, bortsett fra at det var noe med en skog og blåbær og sånn, men jeg husker alle bildene.
Skadedyr ligner faktisk også litt på Putte i blåbærskogen. På omslaget til Putte går det i insekter og blader. Innsiden av omslaget til Skadedyr har samme tema. Men det spørs om det finnes flere likheter enn det…
Omtalen av Skadedyr fra forlaget lyder så her:
Dette er en bemerkelsesverdig roman om en skadedyrbekjemper som frykter sin egen utryddelse, to novisers tragiske skjebne og funnet av to skjeletter i en murvegg i et brasiliansk kloster. Det er en fortelling som foregår i spennet mellom småkryp og stjerner, Gud og djevler, fiksjon og virkelighet. Men mest av alt handler det om skadedyr av ulik art og størrelse. Om hvordan vi i kampen om den sterkestes rett systematisk bekjemper, utstøter og utsletter det som ikke passer inn i våre ideelle forestillinger og rådende systemer. Og om alt som til sist skal vekk. Overraskende litterære grep gjør denne romanen til en leseropplevelse utenom det vanlige.
Oi, da. Ikke akkurat Putte. Jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å prøve å få lest den allikevel.
Detaljert treverk
En av bøkene vi fikk hos Gyldendal var nettopp en barnebok. Kubbe lager spetakkel av Åshild Kanstad Johnsen. Den er den andre i en serie på foreløpig to bøker. Den forrige kom ifjor og heter Kubbe lager museum. Bøkene er allerede solgt til flere land. Den skal visst bli animasjonsserie i Japan, og her til lands har den fått sin egen app. Jeg skjønner hvorfor. En ting barn virkelig elsker er bøker med massevis av detaljer i illustrasjonene. Barn kan sitte å studere sånne bilder i timesvis. Hovedpersonen Kubbe, rett og slett en vedkubbe med armer, ben og ansikt, er også kjempesjarmerende tegnet og lett å falle for.
Det er første gang jeg ser Kubbe, og jeg ble absolutt begeistret over det visuelle. Likevel merker jeg at musikeren i meg har noen innvendinger på historien. Handlingen går ut på at Kubbe og vennen Gran (ja, riktig, et lite grantre!) får lyst til å spille i korps. Bestemoren til Kubbe finner plasser til dem i bykorpset, men korpset styres av en stormannsgal dirigent som bare vil være med i konkurranser og vinne pokaler. Det viser seg at Kubbe ikke klarer å lære seg noter, så han blir veldig flink til å late som om han spiller. Men når dirigenten ber ham spille solo blir bløffen avslørt og både Kubbe og Gran blir kastet ut. Siden lager Bestemor boller til dem, og når Kubbe gjør oppvasken finner han ut at det finnes mange andre ting han kan spille på enn korpsinstrumenter. Han lager instrumenter av rare ting han finner i huset og så blir det konsert med ham og Gran i hagen. Happy Ending, altså.
Kubbistisk kulturmoral
Veldig søtt og politisk korrekt budskap her. Alle kan være kreative, man trenger ikke følge de kjipe reglene til dirigenten som bare er ute etter ære og berømmelse. Min innvending er at akkurat når det gjelder å lære seg noter, så er det et reelt problem at mange går rundt og tror at de liksom er mer kreative fordi de ikke kan noter, hvilket selvfølgelig er bullshit. Det er en populær myte, spesielt blant pop- og rockemusikere, at noter på en eller annen måte hemmer kreativiteten, og at hvis man lærer seg noter og annen musikkteori så mister man feelingen og spiller derfor bare etter reglene. Dette er ubegrunnet tull. Alle blir bedre musikere av å lære seg noter. ALLE.
Historien til Kubbe og korpset gjør meg altså litt sur. De fleste barna som får denne boken lest for seg kommer aldri til å vurdere å bli musikere, så for de aller fleste er denne problemstillingen irrelevant. Likevel, jeg synes faktisk ikke at norske barn er tjent med flere budskap av typen: ikke bekymre deg hvis du ikke får det til, for du er spesiell og kreativ, så du trenger ikke å jobbe for noe, du kan bare gjøre som du vil. Hvorfor kunne ikke Kubbe bare jobbet litt hardere, sånn at han hadde klart å lære seg de notene? Han var jo tydeligvis et musikalsk talent, så hvorfor kaste det bort? Den teite dirigenten kunne han blitt kvitt på en annen måte. (Jeg innrømmer at jeg er veldig kritisk nå, for Kubbe er egentlig veldig søt, og jeg leser veldig gjerne flere bøker om ham.)
Hvor blir det av tiden?
Som Line allerede har påpekt, er det altfor mange bøker og altfor liten tid. Noen andre bøker jeg ble hypp på å lese, og som jeg må skrive opp her, fordi hvis jeg publiserer det så er det større sjans for at jeg leser dem, er:
Thomas Espedal – Imot naturen. Fordi det er på tide at jeg leser noe av ham
Kaare M. Bilden – Mat er makt. Fordi han datet venninna mi en gang og jeg lurer på om han duger som skribent
Thea Selliaas Thorsen – Kom ikke uten begjær. Fordi hun er helten min
Finn Bjelke – Gretne gamle gubber. Fordi han alltid er morsom, og et sånt tema ikke kan slå feil
Erlend O. Nødtvedt – Bergens beskrivelse. Fordi den også ser innmari pen ut
Kult fiction 