K. Sello Duiker – Jeg har sett mørkets indre

Jeg har sett mørkets indre (Solum 2010) er den første romanen til sørafrikanske K. Sello Duiker, og er også den første som er blitt oversatt til norsk. Duiker skrev tre romaner og mottok flere priser før han tok livet av seg i 2005, bare tretti år gammel.

Jeg vet hva frykt er. Jeg vet hva det betyr å være redd, å alltid være på vakt. Jeg vet hva det betyr å høre sine egne hjerteslag. Det betyr at du er alene. Verden ser på deg, men bare du kan høre musikken. Den gale musikken fra sykkelhjul og susende biler. Jeg vet hvordan det føles å bite seg i innsiden av munnen for å kontrollere frykten. Jeg vet hvordan det føles å bite negler til fingertuppene blir ru og ømfintlige for alt man rører ved. Jeg kjenner frykten. Og jeg hater den. Jeg lever med den hver dag.

Ondskap og frykt

Ondskap er et ord man ikke bruker så veldig ofte. Hvis man først snakker om onde mennesker eller ondskap er det gjerne i forbindelse med noe man har sett på TV eller i en film. Det er ikke så ofte at det man kan kalle «ondskap» griper direkte inn i hverdagslivet. Når den først gjør det, følges den ofte av en følelse av uvirkelig eller surrealistisk distanse. Det er som om det egentlig ikke skjedde, det skapes en slags utsettelse hvor man forholder seg til hendelsene som en film, og ikke lar dem slippe så nært innpå at de virkelig kan skade.

Hovedpersonen i Jeg har sett mørkets indre er i en konstant tilstand av slik utsettelse. Tretten år gamle Azure rammes av ondskap nesten hver dag. Han har ingen foreldre og har kommet fra Johannesburg til Cape Town uten en person i verden til å passe på ham. Han overlever ved å vaske bilvinduer, grave i søppelkasser etter mat, og ved å prostituere seg.

Azure ligger lavt, for han har skjønt at det er det som må til for å slippe unna trøbbel. Hvis ingen legger merke til ham, vil ingen gjøre ham vondt. Men det er problematisk, for han har et trekk som få andre i miljøet hans har: han har blå øyne.

Blåøyd skam

Cape Town er en av verdens mest voldelige byer så Azure bærer sine blå øyne med frykt. Han har lært seg å hate dem fordi de er med på å gjøre ham til en person menneskene rundt ham ikke umiddelbart klarer å plassere. Han passer ikke inn i noen av de etablerte gruppene og gjengene i byen og derfor har han heller ingen tilhørighet som kan gi ham trygghet. Han hater voksne, fordi man ikke kan stole på dem og fordi det er de som sitter med all makten. De smiler og er høflige, men samtidig er det de som sørger for skade:

Gutt? Jeg er ikke noen gutt. Jeg har sett en kvinne bli voldtatt av politimenn om natten like ved stasjonen. Jeg har sett en hvit mann slippe en gutt på Bafanas alder inn i bilen sin. Jeg har sett et kjærestepar kjøre over et gatebarn og likevel ikke stanse. Jeg har sett en kvinne føde på stranden i Sea Point og kaste barnet i havet. Gutt? Drit og dra. De må la meg være. Jeg har sett nok søppel til å fylle havet. Jeg har blitt knullet av nok drittsekker og de har kommet over meg med nok sæd til å fylle svømmebassenget i Sea Point.

Den ondskapen og frykten Azure opplever kommer ikke i form av en trussel utenfra. Den er ikke et monster under sengen som er farlig fordi det er ukjent, men som forsvinner med en gang man skrur på lyset. Frykten til Azure kan ikke holdes på avstand, for ondskapen er der hele tiden, den gjennomsyrer samfunnet han lever i og er en del av det. Truslene han opplever er der alltid og kommer fra alle kanter, fra nesten alle voksne han er i kontakt med. Og han har ingenting å forsvare seg med. Han har ingen foreldre, og selv de voksne han har et slags forhold til og som er snille mot ham iblant, de snur seg mot ham og utnytter ham med en gang det kan gagne dem. De voksne er alltid ute etter noe.

Barneblikk

Boken er fortalt fra Azures synspunkt. På mange måter er han naiv og har et verdensbilde som er veldig barnslig. Han forholder seg for eksempel til rottene og duene i byen nesten som han forholder seg til voksne. Han mener de er forheksede mennesker som er onde og står i ledtog med de voksne; duene angir ham og rottene plager ham. Han opplever også naturen som besjelet; i fjellet utenfor Cape Town møter han monstre, og kvistene og greinene han samler for å tenne bål er som menneskelemmer.

Den gjennomgående naive måten Azure opplever omgivelsene på står i grell kontrast til hva han har opplevd. Det er i denne kontrasten at Jeg har sett mørkets indre har sin styrke. Dette grepet er uhyre virkningsfullt og romanen sier en hel del om hvordan et samfunn behandler sine mest sårbare. På en side presenteres Azure som et naivt og sårbart barn, på den annen har han sett og opplevd mer frykt og ondskap enn de fleste. Han lever i et mørke hvor frykt og ondskap alltid er tilstede.

Jeg vet hva frykt er.
Jeg puster dypt inn og holder pusten en stund. Når jeg slipper den ut igjen, åpner jeg øynene. Jeg har sett mørkets indre. Jeg har sett mørkets slavedriver og han er en gal jævel. Jeg kjenner hemmelighetene hans. Jeg vet hva han gjør når vi sover. Moren min er død. Faren min er død.

Bloggofaling: Jenna Marbles

Blogg + anbefaling = bloggofaling.

Tenkte jeg skulle begynne å anbefale blogger jeg har oppdaget på min oppdagelsesreise inn i bloggosfæren den siste måneden. Noen av dem jeg kommer til å anbefale har sikkert alle sett før, mens andre er kanskje mer ukjente? Først ut er:

Jenna Marbles

Hvorfor det? Fordi hun er sint, stor i kjeften og har altfor blondt hår.

Hun har laget videoer i snart to år, dette er den morsomste:

Gøy, hva? Hun begynner med fyllevideoer om hvor mye hun hater livet sitt og utvikler etterhvert en stil hvor humoren ligger i å være mest mulig direkte. Jeg kjenner meg iallefall igjen!

Anders Behring Breivik – Manifest, II

Siden jeg skrev det forrige innlegget mitt om manifestet har jeg fått SJUKT mye treff. De fleste søkene jeg får er av typen «manifest sammendrag» og «manifest utdrag». Det er tydeligvis veldig mange som har lyst til å vite hva som står i manifestet, og som kanskje ikke har tid eller lyst til å pløye seg gjennom 1500 sider. Klikkhore som jeg er, er derfor min umiddelbare reaksjon å skrive mer om det. Også fordi jeg tror det er mange som nå prøver å forstå og akseptere det som har skjedd, og at å vite hva som står i manifestet kan være et ledd i den forståelsen.

Men… her oppstår det et lite moralsk dilemma. Selv har jeg ca 1000 års utdannelse innen humaniora-fag, med hovedvekt på litteratur og tekstanalyse, og har derfor gode forutsetninger for å forstå at det som står der er fullt av selvmotsigelser og konklusjoner trukket på sviktende grunnlag. Ja, jeg vil gå så langt som til å si en hengemyr av et grunnlag. Jeg kan ikke kontrollere hvem som leser bloggen min, og ved å gjengi deler av manifestet risikerer jeg alltids at noen unge eller lett påvirkelige mennesker kan ta manifestet for god fisk. På den annen side er det bedre at disse får en gjengivelse via en kritisk stemme, enn om de eventielt skulle finne manifestet et annet sted hvor det kanskje blir fremstilt i et bedre lys. Så, jeg følger oppfordringen fra Andreas Wiese, og skriver mer. Jeg vil imidlertid understreke – med en fire fem streker – at dette virkelig ikke er god fisk. Det er fisk som stinker reker og gamle egg.

Listomania

Store deler av kompendiet består av lister, oppramsinger og oversikter. Her er alt mulig fra lister over jordbruksprodukter man kan dyrke på gården man bruker som dekkoperasjon, hvilke steroider som fungerer på hvilke måter, helt til oversikter over hvordan mafiaen er organisert i forskjellige europeiske land. En av disse listene beskriver krigen Breivik mener kommer til å utfolde seg frem mot år 2083:

European Civil War, Phase 1 – 1999-2030
– Islam, 2-30% based on country
– Open source warfare, military shock attacks by clandestine cell systems.
– Further consolidation of conservative forces.

European Civil War, Phase 2 – 2030-2070
– Islam, 15-40% based on country
– Consolidation continues, more advanced forms of resistance groups.
– Preparation for pan-European coup d’états.

European Civil War, Phase 3 – 2070-2083
– Islam, 30-50% based on country
– Pan-European coup d’états. Cultural Communism/multiculturalism defeated in the first European country followed by the rest.
– The implementation of a Cultural Conservative political agenda begins.
– Execution of cultural Marxist/multiculturalist category A and B traitors initiated. Deportation of Muslims initiated.

Han ser altså for seg at Europa er i krig. Nå. OK? Hvis Norge er i krig akkurat nå, så er det isåfall en krig hvor de eneste våpnene er kjærlighet og omtanke og hvor målet er å klemme fienden ihjel. Jeg har aldri sett så mye klemming på riksdekkende TV noengang.

Isolasjon

Hvordan en kan holde seg unna søkelyset til sikkerhetstjenesten blir også utførlig beskrevet i en lang oversikt. En av tingene som har opptatt pressen de siste to dagene er hvordan Breivik klarte å planlegge og gjennomføre alt dette uten å bli spotta av PST. Senest i februar i år uttalte PST at det bare var et spørsmål om tid før det høyreekstreme miljøet i Norge eksploderte. Likevel finnes navnet «Anders Behring Breivik» bare én gang i arkivene deres. Grunnen til det kan være at han hele tiden systematisk har unngått situasjoner hvor han kan sette seg selv i politiets søkelys:

Surround yourself (either online or in real life) with people who support your political ideology but who at the same time does not jeopardise your security in any way. You should therefore avoid any affiliations with known extremists or such groups as they are most likely flagged (individuals and groups who are monitored by your national intelligence agency on so called “watch lists”). The reason why you should surround yourself with “moderate sympathisers” is because you will need a minimum of moral support.

Knights Templar

En annen ting som har opptatt mediene er denne «ridderordenen» som Breivik kanskje, eller kanskje ikke, er en del av. Er det noen sannhet i dette om de «to andre cellene» som skal finnes i Norge, for ikke å snakke om ytterligere celler andre steder i Europa? I den tredje delen av dokumentet beskriver Breivik stiftelsen av ordenen:

Pauperes commilitones Christi Templique Solomonici – PCCTS (the Poor Fellow-Soldiers of Christ and of the Temple of Solomon), the Knights Templar was re-founded in London in 2002 by representatives from eight European countries, for the purpose of serving the interests of the free indigenous peoples of Europe and to fight against the ongoing European Jihad (referred to as the “third Jihad”). The Knights Templar was re-founded as a pan-European nationalist military order and a military/criminal tribunal with two primary objectives. The order is to serve as an armed Indigenous Rights Organisation and as a Crusader Movement (anti-Jihad movement). The founding session (two meetings consisting of 4 founding members and host as a security precaution) was held in London, United Kingdom – Apr, 2002.

We train to kill but that doesn’t mean we love violence. We use violence only for self defence, as pre-emptive actions and as a last option.

Og for å beskrive hvordan ridderne skal operere kommer han med nok en liste:

· Oppose all hate-ideologies; communism (anti-individualistic), cultural Marxism/multiculturalism (anti-European), Islam (anti-kafr) and national socialism (anti-Jewish).
· 100 year plan to contribute to seize political power in Western European countries currently controlled by anti-nationalists (cultural Marxist/multiculturalist regimes). Bring freedom and cultural and demographical sustainability to all Europeans
· Serve and protect the indigenous peoples of Europe and all other loyal and patriotic European individuals
· Preserve European culture, traditions and heritage
· Stop the ongoing European cultural and demographical genocide facilitated by the cultural Marxists/multiculturalists, suicidal humanists, and capitalist globalist elites
· Prevent the deconstruction of Christendom in Europe
· Prevent further Islamic demographic warfare – disallow the Muslim invasion/colonisation of Europe
· Repulse Islam from Europe by the initiation of future deportation campaigns
· Effectuate punishment for Western European cultural Marxist/multiculturalist/globalist perpetrators for crimes committed against the indigenous peoples of Europe
· Oppose and defeat the Multiculturalist Alliance (MA 100) in Europe using any and all means necessary
· Support Israel’s fight against Jihad
· Liberation of the Middle East Christians from Islamic rule
· Virtues such as the willingness to martyr oneself for the cause, the exercise of discretion, voluntary poverty and devoted obedience to the principles are mandatory for all Justiciar Knights
· Honour the wishes and memories of our forefathers, who secured European security and prosperity in the past
· Follow the PCCTS’s mantra – “Martyrdom before Dhimmitude”.

Breivik bruker også en del plass på en liste, komplett med bilder, over hvilke medaljer og utmerkelser man kan motta som medlem i KT. Han har laget et helt system av æresbevisninger av typen «Distinguished Saboteur Master Commendation» og «Distinguished Destroyer of cultural Marxism Commendation». Det ser ut som han har gitt seg selv tittelen «Justiciar Knight Commander». Det er iallefall det merket han har på uniformen på bildet de fleste nå har sett.

Morbid lek

Min første assosiasjon til alle disse listene og oversiktene, er lekene jeg pleide å leke med søstra mi da vi begynte å bli for gamle til å leke med dokker. Kanskje da vi var ti-tolv år? Vi begynte å leke leker der vi skapte oss et helt nytt liv og en ny identitet. En stor del av leken var å planlegge og skape den virkeligheten vi skulle bo i. Vi valgte oss nye navn, ofte lange intrikate navn som vi skrev ned på fiktive fødselsattester. Vi tegnet huset vi skulle bo i, og lagde kart av området rundt, komplett med veinavn og imaginære naboer. Vi diktet opp detaljerte familiehistorier til personene vi ville være, ofte med romantisk tilsnitt av typen «foreldreløs som egentlig viser seg å være prinsesse». Systematisk skapte vi oss en ny verden vi synes var spennende og laget all mulig slags dokumenter som kunne høre til i denne verdenen. Jeg har fortsatt noen karakterutskrifter fra vår imaginære skole.

Det morsomste med leken var ikke det å leke at jeg var en annen, men det å planlegge at jeg var en annen og å dokumentere og forberede meg på å være denne andre personen. Det var sjelden vi kom så langt som til faktisk å leke leken, for det var så gøy bare å skrive ned alt. Jeg ser for meg at det er noe av den samme mekanismen som har tatt overhånd for Breivik. I kombinasjonen mellom litt for mye World of Warcraft og overdreven tidsbruk på høyreradikale blogger, har det vokst frem en hel alternativ og romantisk verden han har villet dokumentere. Han fremstiller seg selv som en høvisk ridder, en Don Quijote, hvis mål er å redde vestlige jomfruer fra å bli besudlet av de svartmuskede maurerne, men istedenfor esel og sverd har han bomber og maskingevær. Hele manifestet er som en slags forberedelse til den leken han planlegger å leke når han har jagd alle Muslimer ut av Europa. For først da kan moroa begynne. Men han skjønte aldri at det bare var en lek.

Anders Behring Breivik – Manifest

Som mange andre nordmenn sitter jeg nå og pløyer meg gjennom Anders Behring Breiviks Manifest. Jeg leser generelt ganske sakte, så det er ikke alle delene jeg kommer til å bruke like mye tid på. Derfor går det mest i skumming og lesing av overskrifter, samt et avsnitt her og der.

Det virker imidlertid ikke som om jeg går glipp av så mye ved å hoppe over lange avsnitt og noen ganger hele kapitler. For hver gang jeg finleser en paragraf eller et par sider, så får jeg følelsen av at dette har jeg da lest før. Jeg har lest akkurat det samme, formulert ved hjelp av den samme retorikken før.

Men hvor har jeg lest dette før? Jo, naturlig nok, i bloggkretsen som Breivik selv var en del av og hentet inspirasjon fra. Jeg har også lest de samme formuleringene i kommentarfeltene på alle nettavisene (kanskje har jeg til og med lest noe han har skrevet selv, hva vet jeg?), og jeg har hørt (riktignok langt mer moderate) versjoner av det som står her fra høyrevridde politikere.

Ikke gal manns verk

Som mange allerede har sagt, så er ikke dette gal manns verk. Manifestet er et 1500-sider langt sammendrag, eller kompendium, av det Breivik mener det er nødvendig å vite for å forstå hvordan verden egentlig henger sammen. Alt er systematisk og oversiktlig, om enn litt amatørmessig formidlet. Og som sagt, så ligner dette skremmende på mye jeg har lest før. Breivik har samlet sammen bruddstykker av informasjon fra alt fra seriøs forskning til tendensiøse bloggere for å lage seg en teori om nesten alt. Her er alle områder dekket: historie, politikk, feminisme, antropologi, demografi, litteraturteori, sosiologi… alt mulig.

Jeg har kommet ca til side 500, og foreløpig er det et par begreper Breivik bruker en del plass på: Mainstream Media (MSM), marxisme, dhimmitude, taqiyya og ideen om Eurabia og det han kaller EUSSR.

MAINSTREAM MEDIA (MSM): dette er en fellesbetegnelse for alle medier som, ifølge Breivik, ikke vil sende eller trykke saker om det han mener er sannheten. Disse ekskluderer konsekvent alt og alle som presenterer et negativt syn på muslimer. De forfekter også marxistiske og kulturradikale idealer.

Protecting their press/propaganda hegemony is one of their primary goals and is a concealed form of dictatorship rule which is unknown to 90% of patriotic Europeans.

MARXISTER: disse styrer den vestlige verden idag. Ifølge Breivik gjennomsyrer marxistiske idealer alle deler av samfunnet fra media og politikk til utdannelse og barneoppdragelse. Marxistenes mål er å dekonstruere og forkaste tradisjonelle vestlige verdier og gi rom for multikulturalisme (et annet skjellsord). Marxistene er relativister og skaper derfor rom for islamifisering.

Marxism/internationalism/globalism/multiculturalism is an ideology designed to deconstruct European traditions, cultures, identities and even nation states while nationalism is the anti-thesis. In order for the internationalists to succeed they have combined this political deconstruction with mass-Muslim immigration.

EUSSR: EU + USSR. Dette er en fiffig måte å beskrive hvordan Europa har blitt marxistifisert. EU er visstnok like marxistisk som gamle Sovjet.

EURABIA: Den fremtidsvisjonen Breivik ser for Europa. Siden marxistene er multikulturalister lar de Islam og muslimer gradvis slippe til. Marxistene forstår ikke, eller vil ikke forstå, at dette er et ledd i å islamifisere vesten og snart er landene i Europa blitt muslimske kolonier.

As we all know, the root of Europe’s problems is the lack of cultural self-confidence (nationalism). Most people are still terrified of nationalistic political doctrines thinking that if we ever embrace these principles again, new “Hitler’s” will suddenly pop up and initiate global Armageddon…

DHIMMITUDE: Avledet av dhimmi, som er en ikke-muslim som lever i en stat styrt av Sharia-lovgivning. Dhimmitude får et negativt fortegn når ikke-muslimer blir tvunget til å tilpasse seg Islam for eksempel i europeiske land, noe Breivik mener skjer kontinuerlig.

TAQIYYA: Hvordan en muslim kan skjule sin tro og egentlige overbevisning. Breivik mener muslimer lyver ved å si at Islam er en fredelig religion, når den egentlig er basert på voldelige prinsipper.

Has the world gone crazy or is there a master plan that the super powers have in mind so intricate that the common people cannot comprehend?

Alle disse aspektene får han så til å passe inn i en overordnet idé om at det finnes en intensjon bak hvordan samfunnet fungerer. Han argumenterer hele tiden som om det skulle finnes en slags gudelignende sjefsmarxist som har kontroll over alle aspekter ved europeisk politikk, utdannelse og kulturliv. Denne allvitende entiteten har iverksatt en ond plan for å ta rotta på de riktige kristne verdiene, og vil innføre Islam. Det er denne marxismen han vil til livs, koste hva det koste vil.

Det rasjonelle vanvidd

Breivik er ikke alene om dette verdensbildet. Som sagt, så har jeg hørt dette mange, mange ganger før. Men det er en ENORM forskjell på å skrive ut sin frustrasjon over det politisk korrekte Norge på diverse nettforum og det å ta livet av nesten hundre mennesker. Og det er dette som plager meg mest akkurat nå. Hvor går egentlig det skillet? Hvor trekkes grensen mellom en ekstremist i ordet, og en ekstremist som har gjort ordet til handling og tar alt bokstavelig?

If my country was on the forefront for ”delaying” Islamisation it would obviously be counter-productive to launch attacks against that particular regime first. Norway is perhaps the most suicidal of all Western European countries today. We are on the forefront in the propagation of ”self-annihilation” policies such as dialogue and appeasement toward Islam. The country has also created a tradition to use the Nobel Peace Prize as a tool for Islamic appeasement efforts. I have no moral reservations whatsoever against participating or leading military operations against Norwegian Category A and B traitors as it is the most basic of human rights to defend your people against genocide.

Han oppfatter altså seg selv som en slags redningsmann for sitt folk. Han gjør ikke disse tingene fordi han er ond, men derimot fordi han er god. Selv mener han bare godt. Etter ni år og nitid studie av alt mellom himmel og jord, vil han gjerne opplyse oss og få oss til å forstå at vi tar feil når vi stemmer på sosialister. Problemet er at han er så sannhetssøkende og fornuftig at han rasjonaliserer seg langt inn i galskapen.

De fleste som har tatt ex-phil har fått med seg det filosofiske eksempelet som illustrerer punktet der utilitarismen bikker over i galskap. Hvis vi har fire syke mennesker, en er blind, en er hjertesyk, en trenger en nyre og en trenger en lever. Så har vi én frisk person. Rasjonelt sett er det mer formålstjenlig å drepe den friske personen og gi organene hans til de fire syke, for da sitter vi igjen med fire friske mennesker fremfor én frisk og fire syke. Rent kvantitativt vil det være bedre med ett dødt menneske og fire friske, enn én frisk og fire syke. De fleste av oss vil likevel ikke treffe dette valget, nettopp fordi det føles feil. De fleste har respekt nok for liv til at vi klarer å legitimere å ta dette ene livet selv om det skulle resultere i fire friske mennesker. Vi ville heller prøve å hjelpe de fire syke på andre måter.

Det virker som om det er omtrent her at Breivik har rasjonalisert vekk alt som heter respekt for menneskeliv og derfor ikke har sagt stopp der andre ville det. Han har forfulgt tankerekka til sin ytterste konsekvens og valgt å ta livet av 93 friske mennesker for potensielt å kunne gi det han selv tror er hjelp til millioner som han mener lever i et sykt samfunn.

Jeg har skrevet mer om manifestet her.

The Duck Test

Omtale fra cappelendamm.no:
Siwa løper rundt på byen med hjertet i hånden, klar for å gi det til drømmeprinsen. Men hun er ikke interessert i å kaste trusa for noen som ikke er ute etter det samme som henne, til guttenes store fortvilelse. Siwa har også en liste med krav «Mr. Right» pent må leve opp til.

Men hele tiden finner hun feil og mangler på fyrene hun dater. Dermed blir listen over krav lenger og lenger. Og tiden knappere og knappere…

Luremus er en roman om å finne den rette. Med andre ord en roman om frustrasjon, forelskelse, noia, overanalysering – og sex.

På forsommeren ble Elin Rises debut Luremus utgangspunktet for en opphetet debatt. I Aktuelt på NRK kalte Dagbladets litteraturanmelder Cathrine Krøger boka for «chick lit» og «mykporno», uten i det hele tatt å ha lest den. Deretter skrev forlegger Anders Heger på Cappelens blogg at Krøger ikke var mye til anmelder, siden hun ikke hadde lest boka før hun uttalte seg.

Debatten raste så avsted i en rekke forskjellige retninger:

  • Heger brukte John Erik Rileys roman Heimdal, California som et eksempel på at Krøger ikke leste bøker før hun uttalte seg om dem. Siden Krøger var den eneste anmelderen som ikke likte Riley, mens boka ellers fikk gode kritikker, antydet Heger at hun ikke kunne ha lest den boka heller.
  • Forfatter Kristin A. Sandberg kritiserte Hegers og Rileys bruk av blogging og twitter som medium for å skape blest om egne bøker. Hun satte blant annet spørsmåltegn ved hvordan Riley, og andre ansatte i Cappelen Damm, gjør utstrakt bruk av sosiale medier for å markedsføre seg selv og bøkene de gir ut. Det er ikke alltid like lett å dechiffrere hvor en bokanbefaling kommer fra når den kommer i form av det sammensuriet av privat og offentlig, personlig og profesjonelt, som betinger sosiale medier.
  • Krøger kritiserte Cappelen Damm spesielt og forlagsbransjen generelt for å gi større og større plass til chick lit og kiosklitteratur, samtidig som de pakket den inn i stive permer og dermed solgte den som noe annet enn det den er.

If it looks like a duck, swims like a duck, and quacks like a duck, it probably is a duck

Heger mener altså at Krøger dummer seg ut når hun uttaler seg om bøker hun ikke har lest. Men gjør hun egentlig det? Når man har lest et visst antall bøker så begynner man å se mønstre. Det gjør vi alle, det er jeg banna bein sikker på. Etterhvert som en har lest en haug med bøker, og stadig vekk presenteres for nye hauger med bøker som noen sier at du bør lese, så utvikler man strategier for å velge hvilke bøker en har lyst til å bruke tiden sin på, og hvilke man forbigår i stillhet. Utifra forfatternavn, forlag, cover, hvem som omtaler boka og hva de sier, så kan en danne seg et bilde av hvordan en bok er, hva en kan forvente. Det er sånn vi velger hva vi skal lese.

Så, hvilken info har jeg om John Erik Riley? Her fra forlagets (Tiden) presentasjon av Heimdal, California:

Den norskamerikanske kjendiskokken Balder Mehamn får plutselig et spektakulært sammenbrudd på direkteoverført tv. Sammenbruddet fører til at han delvis mister hukommelsen. Mens debatten om hans kulturpersonlighet og matfilosofi raser i mediene, stenger Balder seg inne i leiligheten sin og forsøker å rekonstruere livet sitt ut fra brokker av minner, og en mengde saker han finner om seg selv på nettet. Hvem er egentlig Balder Mehamn, og hva har skjedd med ham? Historien som avdekkes er mer dramatisk og sammensatt enn man først skulle tro. […]

Gjennom en rekke sprang i tid, rom, sjanger og stil sneier den innom californisk motkultur, amerikansk arbeiderklasse og moderne økosofisk tenking. Vi får innblikk i gamle terrorbevegelser, Battlestar Gallactica, seksuelle eskapader, fotoutflukter, slalåmturer i ørkenen, Pro-Ana slanketips
og levereglene til VHEMT.

Åkej, nok en mann i midtlivskrise, altså. Jeg har en følelse av at jeg har lest om det før. Jeg har en følelse av at dette er akkurat den samme problemstillingen som allerede har blitt bearbeidet i en stor porsjon av vestens litteratur med langt mer interessant resultat. Jeg ser for meg at Riley er nok en «stor mannlig forfatter» in the making, som skriver om det han anser som store mannlige ting. I litterær sammenheng er ikke en mann i livskrise mer originalt bare fordi det skjer med en kjendis og deler av historien utspiller seg i California. Hvis jeg plusser sammen forlagets omtale med anmeldelser i andre aviser, og ganger det hele med Rileys twitterfeed, som er en studie i professjonell hyggelighet og småpinlige samtaler mellom unge fremadstormende menn med stort oppmerksomhetsbehov, så får jeg til svar en hel masse kvekking. Konklusjonen blir at det her er snakk om en and, og jeg liker ikke and. Det smaker ikke godt. Med andre ord, det er høyst usannsynlig at jeg kommer til å lese denne boka.

Rumpe

Luremus forsvant litt oppi denne debatten, selv om den senere ble anmeldt i Dagbladet av den selvsamme Krøger. Hun konkluderer med at den er lett og grei, men har ikke nok temperatur til å være interessant. Igjen hører jeg det kvekker i det fjerne. Var det ikke akkurat det jeg trodde? Selv om boka presenteres i stive seriøse permer så går den likevel der og vagger med fjær og svømmeføtter. For hvor ofte leser jeg egentlig bøker som rocker sokkene mine når jeg på forhånd hadde inntrykk av at de ikke var verdt tiden? Det har skjedd at jeg har elsket bøker jeg på forhånd ikke visste noenting om, og det har skjedd at jeg virkelig har mislikt bøker jeg på forhånd trodde var gode. Men det har aldri skjedd at jeg på forhånd har trodd en bok skulle være skikkelig dårlig, og så viste det seg at den var veldig bra. Såpass god er jeg, og de fleste andre som leser mye, til å orientere oss i det havet av informasjon om litteratur vi hele tiden presenteres for.

Moralen er, livet er for kort til å lese bøker som antageligvis ikke er interessante. Man trenger ikke å smake på anda for å vite at det er en and. Jeg har spist and før og kjenner smaken. Jeg trenger ikke bruke tid på å skyte, ribbe og tilberede den for å vite at jeg ikke liker den. Jeg vil heller bruke tiden min på storfe, eller kanskje mechoui-marinerte lammelår. And er og blir and, og rumpe er og blir rumpe. Og hvis det er ræv på forsiden av boka, så er sjansen stor for at den også er ræva inni.

Albert Camus – L’Étranger

Hvorfor er Knausgårds nærhet endimensjonal, mens Camus’ er genial?

I mitt forrige innlegg skrev jeg blant annet om hvordan fortellerstemmen til Knausgård går så tett på sin egen hovedperson at det minner om blogging. Det som fortelles er så altfor, altfor nært sånn at jeg får inntrykket av at det ikke er noen distanse hverken i tid, rom eller emosjonell utvikling mellom forteller og hovedperson. Denne mangelen på distanse er en av tingene som gjør at dette for meg ikke fremstår som god litteratur, men heller tiltrekker meg i kraft av å være intime detaljer om noens privatliv, eller sladder, om du vil.

I ettertid har jeg tenkt litt på dette med fortellerstemme og nærhet. Nylig leste jeg en annen bok som bruker et lignende virkemiddel, men uten at det dermed blir intimt. I Albert Camus’ L’Étranger (1942) er det nettopp nærheten mellom fortellerstemmen og hovedpersonen som gjør hele boka. Så hva er forskjellen? Ganske likt, men ååå, så forskjellig

Camus og Knaus har det samme fortellertekniske utgangspunktet. Begge romanene har jeg-fortellere som har en selvopplevd historie de vil fortelle. Fortellingene starter på et tidspunkt i fortiden og fortelles, som de skjedde, helt frem til nåtiden. Just for the record: Den fremmede er ikke biografisk og heller ikke en sann historie. Men i likhet med Min kamp handler den om en ung mann som ikke helt passer inn. Hovedpersonen, Meursault, forteller historien sin, og akkurat som i Knaus så settes hele greia igang av et dødsfall, men her er det moren som har dødd, og ikke faren:

Aujourd’hui, maman est morte. Ou peut-être hier, je ne sais pas.

Idag døde mamma. Eller kanskje igår, jeg vet ikke.

(Har ikke noen norsk oversettelse for hånden, så må stole på min egen dårlige fransk. Tar forbehold om at jeg bommer kraftig!)

Allerede her ser vi altså en fundamental forskjell. Mens farens død setter igang en selvransakelse av dimensjoner hos unge Karl Ove, så virker Meursault ganske likegyldig. Han vet ikke engang hvilken dag det var moren døde på.

Meursault drar til gamlehjemmet for å begrave moren, men uten noengang å vise noen form for følelser. I gravfølget tenker han mer på varmens påvirkning på liket (fortellingen foregår i Algerie) og på den lange veien til kirken, som viser seg å være en omvei. Dagen etter begravelsen møter han en dame, Marie, som han innleder et forhold til. De har det gøy på stranda og drar på kino for å se en komedie.

Og sånn fortsetter det. Med tanke på at moren hans nettopp har dødd, blir handlingene til Meursault mer og mer absurde utover i boken. I likhet med Knaus, så er det ingen distansert forteller som kan forklare handlingene hans for leseren og sette dem i perspektiv. Meursault forteller i en distansert og monoton stil, samme hvor drøyt det som skjer er. Han virker heller ikke spesielt interessert i sitt eget liv; når han blir tilbudt en forfremmelse så tar han den ikke, mest fordi han bare ikke gidder.

Den uinteresserte holdningen hadde ikke virket så spesiell, tror jeg, hvis det som hadde blitt fortalt hadde vært mer, hva skal man si… vanlig. De fleste av oss gjør jo ikke noe stort ut av livet vårt, vi er fornøyd med en passe ålreit jobb, en passe ålreit ektemake og passe ålreite barn. Men det gjør ingenting, vi er fornøyd med det, det er ikke så farlig om vi ikke lander på toppen av verden, så lenge vi har det sånn passe ålreit mens vi holder på. Men når denne passe ålreit-heten gjøres om til romanform, så blir den plutselig absurd. Spesielt når den samme uinteresserte livsholdningen kommer frem også i situasjoner hvor de fleste ville reagert med sterke følelser.

Pinlig vs. eksistensiell nærhet

Camus bruker altså det samme fortellertekniske grepet som Knausgård. Nærheten mellom den som forteller og det som fortelles er den samme. Men hva er det Camus gjør annerledes, siden det er så mye mer interessant å lese L’Étranger? Jo, nå skal du høre.

Når hovedpersonen Meursault mot slutten av boken blir konfrontert med at han tilsynelatende ikke sørget over moren sin, så svarer han:

Sans doute j’aimais bien maman, mais cela ne voulait rien dire. […] Ce que je pouvais dire à coup sûr, c’est que j’aurais préféré que maman ne mourût pas.

Sannsynligvis elsket jeg mamma høyt, men det hadde ikke noe å si. … Det jeg kunne si sikkert, er at jeg hadde foretrukket om mamma ikke hadde dødd.

Han foretrekker altså at moren ikke hadde vært død. OK. Dette, i tillegg til en del andre ting som skjer i romanen, men som jeg ikke skal røpe i tilfelle du finner på å lese den, vil nok slå de fleste som ganske absurd. Men poenget her er at Camus, eller fortellerstemmen, aldri sier at det er absurd. Det er leseren som må trekke konklusjonene.

Nærheten til Camus skaper en slags distanse. Siden fortellerstemmen ligger så tett på hovedpersonen, men samtidig gjør denne personen skikkelig fjern og nærmest umulig å identifisere seg med, så gjør han det vanskelig for leseren å ikke problematisere handlingen selv. Mens jeg leste boka så merket jeg at jeg begynte å lage egne forklaringer på hvorfor Meursault var så rar. Jeg begynte å konstruere en hel psykologi som kunne forklare en såpass sær personlighet som ikke lot seg affisere av hverken død eller begravelse. Og nettopp der ligger genialiteten!

Camus gjør nærheten til en slags fremmedhet. Den fremmedheten overfor andre mennesker som Knausgård stadig gjentar at han føler, den har Camus skrevet inn i teksten sin. Ikke som en beskrivelse, eller et enkelt «jeg føler meg fremmed og annerledes, stakkars meg». Nei, Camus skriver annerledesheten inn i teksten sånn at jeg bare må stille meg spørsmålene: hvorfor gjør han dette? hvorfor sier han dette? Og svaret kan jo være hva som helst. I nærheten ligger det derfor en enorm distanse som rommer omtrent alt det jeg, eller en hvilken som helst annen leser kan putte inn der. Hele livet i en liten bok, altså. Genialt.

Karl Ove Knausgård – Min kamp 5

Har Knausgård egentlig sagt noe virkelig interessant siden han skrev om å være småbarnsfar i Bok 2? Kan dette virkelig kalles god litteratur?

Når jeg nå er ferdig med bok nummer fem i denne serien, sitter jeg med det samme inntrykket som jeg gjorde etter å ha lest både Bok 3 og 4. Alle tre er ålreit underholdning og har mange morsomme anekdoter og mye man kan kjenne seg igjen i fra barndom, ungdom og som ung voksen. Men jeg stiller meg fortsatt de samme spørsmålene.

Bok 5 tar for seg Knausgårds tid som student i Bergen. Vi følger ham fra han begynner på Skrivekunstakademiet som naiv nittenåring, via litteratur- og kunsthistoriestudier på Universitetet i Bergen, bijobber i psykiatrien og en sløv tilværelse som sivilarbeider, helt til han flytter derifra i begynnelsen av tredveårene. Handlingen er strukturert rundt tre forskjellige jenter: Ingvild, Gunvor og Tonje.

Ingvild – den han aldri fikk

I starten av romanen har han nettopp møtt Ingvild. De flytter samtidig til Bergen for å studere og Karl Ove er hodestups forelsket. Ingvild virker også som om hun er ganske fascinert av ham, men etter et par ganske flaue møter dem imellom ender hun opp med å avvise ham til fordel for broren hans Yngve. (Seriøst? Er det mulig? Jeg trodde menn liksom skulle ha en sånn «bro code»-greie som gjør at de aldri tar hverandres damer? Også broren, da! Neinei, Yngve, ikke bra!)

Karl Oves tid på Skrivekunstakademiet følger omtrent samme progresjon som forholdet til Ingvild. I begynnelsen er han entusiastisk og stolt over å gå der, men han får en del dårlige tilbakemeldinger fra lærere og medelever sånn at han raskt mister noe av gløden:

det var mange klisjéer og stereotypier, ja, for [Trudes] del var det så mange at det nesten ble uleselig […]. Det samme ble sagt hver gang, litt høflig ros for syns skyld, som at det var levende fortalt, før de sa at det var klisjéfylt, stereotypt, kanskje litt umodent.

Han får mindre og mindre selvtillit og begynner å skulke timene. Etter det fordriver han stort sett tiden med plater, fyll og runking. Han spiller også i band med broren, og det de kommer opp med når de skal navngi seg selv blir for meg høydepunktet i denne delen av boka: De er innom Mao, Di Derrida-da, Holokaustisk soda, Etnisk rensekrem og Finn Iunker og sjøflyene, før de velger det herlig pretensiøse Kafkatrakterne.

Gunvor – krykken

Når Karl Ove endelig gir opp drømmene om Ingvild, møter han trygge og snille Gunvor. Forholdet varer i fire år, og de flytter sammen etterhvert. I denne perioden studerer Karl Ove litteraturvitenskap på universitetet samtidig som han fortsatt prøver å skrive noe som kan utgis. Han får det ikke til, og selvtilliten krymper ytterligere. Tilsynelatende er det ene og alene Gunvors fortjeneste at Karl Ove ikke går fullstendig i bånn i denne perioden, men det virker likevel som om han forstår ganske tidlig i forholdet at det ikke kommer til å vare.

Selv om Karl Ove ennå ikke får til å skrive skjønnlitteratur, gjør han det relativt skarpt som anmelder. Beskrivelsen hans av Stig Sæterbakkens skrivemåte er en perle:

På høsten slaktet jeg Stig Sæterbakkens roman Det nye testamentet over en helside i Morgenbladet […]. Jeg skrev at romanen var som en kjempekuk, imponerende ved første øyekast, men for stor til at blodet klarte å løfte den opp og gjøre den funksjonsdyktig, den ble bare halvstiv. Tore lo så han skrek da jeg leste det.

Ja! Det er akkurat sånn Sæterbakken skriver! Synd Knausgård endte opp med å stryke det…

Tonje – den forsmådde eksen

Når Karl Ove blir sammen med Tonje er han på vei til å oppgi forfatterdrømmen og forsone seg med at det er akademiker han skal bli. Nesten ved et tilfelle kommer han likevel i kontakt med et forlag og klarer for første gang å utvikle noe som ligner på en personlig fortellerstemme. Når hans første roman Ute av verden blir utgitt sitter han likevel igjen med en følelse av «var dette alt?» og ting skrur seg til, både i forbindelse med skrivingen og Tonje.

Karl Ove har igjen en lang periode hvor han ikke får til å skrive, og siden er han utro og blir beskyldt for voldtekt. Selvtilliten synker om mulig enda noen hakk, så når faren hans dør like etterpå, tar han endelig et valg: Han skal bli et godt menneske! Å bli et godt menneske innebærer imidlertid å reise fra Tonje, så han drar derfor først ut på en øy i havgapet for å tenke, og reiser deretter til Sverige. Det som skjer siden er allerede inngående beskrevet i Bok 1.

Klisjéfylt, stereotypt og kanskje litt umodent

Hadde denne historien blitt presentert som en rekke innlegg på en blogg Knausgård skrev om sitt eget liv, så hadde jeg kjøpt det. Glatt. Hendelsene han gjengir er lette å kjenne seg igjen i for alle som har tilbragt litt tid i et studentmiljø; her er studentfester og småkriminelle handlinger begått i fylla, bandstarting, jenteproblemer og eksistensiell angst. Alle ting jeg, og mange med meg, kan identifisere oss med og tenke tilbake på med nostalgiske knis og fnis.

Men dette er ikke en blogg. Det er en roman utgitt i (snart) seks bind. Det er flere tusen sider innbundet og utstyrt med smussomslag, og jeg merker at jeg sliter litt med å akseptere premisset her. Hva er det egentlig som er så interessant i disse bøkene? Det er iallefall ikke de sterke observasjonene og beskrivelsene av Livet. Når et nytt menneske introduseres i fortellingen er fremstillingene nærmest komiske i sin mangel på noe annet enn komplett overfladiske iakttagelser. Som når Karl Ove møter Irene, ei jente han har sommerjobb ilag med:

Hun var lang og slank, hadde lyst, kortklippet hår, blå øyne, høye kinnben. Hun var vakker på den kjølige måten jeg alltid hadde blitt tiltrukket av.

Var det noen som sa kiosklitteratur? Dette holder da virkelig ikke mål? Litterært sett? Og han sier det jo egentlig selv, eller lærerne og medelevene hans på Skrivekunstakademiet sier det: prosaen er platt, fortellingen kommer aldri inn under overflaten, han utnytter ikke stoffet godt nok.

Stiv prosa

Det er ikke det at Knausgård ikke har noe å skrive om. Etter gjengivelsen å dømme så hadde unge Karl Ove nok å stri med og kunne sikkert hatt godt av en real omgang med samtaleterapi. Han har helt klart opplevelser som mange kan identifisere seg med, inkludert meg, samtidig som jeg tror at disse opplevelsene er hakket drøyere enn den jevne borgerlige leser sine, og at de derfor aktiverer skandalehungeren i oss. For det er ikke den store litteraturen vi er ute etter når vi leser Knaus. Det er ham. Det er fortellingene om kjærestene, forfatterambisjonene og den kontrollerende faren.

Men hva er det da som rettferdiggjør å utgi dette i romanform og ikke på en emoblogg eller som føljetong i KK (og da mener jeg ikke Klassekampen)? For Knausgård setter aldri opplevelsene sine inn i noen større sammenheng. Fortellerstemmen er så nær på unge Karl Ove at vi aldri ser noe mer enn det han ser, eller opplever noe annet enn det han opplever. Det finnes ingen distanse mellom den over førti år gamle fortelleren og den tyve år gamle hovedpersonen. Fortelleren Knausgård ser aldri unge Karl Ove på avstand og sier noe om ham som den voksne fortelleren han er, han holder seg tett på. Så tett faktisk, at jeg sitter der og lurer på om den førti år gamle Knausgård i det hele tatt har modnet siden han var tjue.

Hadde jeg vært seksten, og synes at det var kjempegøy med fortellinger om fyll, fester og å spille i band, så hadde jeg sikkert digga denne boka. Men jeg er tredve, og jeg forventer mer enn en tabloid gjengivelse av studentlivet i Bergen. Jeg forventer litteratur! Jeg forventer at forfatteren skal fortelle meg noe jeg ikke visste fra før, noe som belyser livet hans (eller mitt) på en interessant måte. Og det har han ikke gjort siden noen spredte passasjer i Bok 2.

Hvis Sæterbakkens prosa var en kjempekuk, så er Knausgårds et samleie med for tidlig avgang. Min Kamp er som en penis som står og pulserer av lyst, men som får utløsning etter en tre-fire jokk. (Et problem han faktisk sliter med i begynnelsen av Bok 5) Han fyrte av alt det litterære kruttet i Bok 1 og 2, og nå ligger han bare og rugger frem og tilbake for å dekke over at han ikke har annet å komme med enn en kiosklitteraturlignende beretning om damene sine. Han slår imidlertid Sæterbakken, det skal han ha, for mens Stig aldri blir helt stiv så får iallefall Knausgård pult. Om enn bare såvidt.

Sigrid Undset – Jenny

Hvis man ikke kan trene sin vilje til å beherske sine stemninger og drifter og den slags, sier hun – hvis man ikke lenger er herre over seg selv, gjør man best i å skyte seg, sier Jenny.

Ifølge filosofen Hume er ett kjennetegn på et kunstverks kvalitet at verket har tålt tidens tann, eller bestått the test of time. I litteraturen kan man si at et litterært verk har bestått prøven når det fortsatt berører oss, selv hundrevis av år etter tilblivelsen. De hundre årene som er gått siden Jenny (1911) ble skrevet inneholder radikale kulturelle forandringer, spesielt sett fra et kvinnesynspunkt. Konteksten som Undset baserte seg på da hun skrev boken er ikke der lenger. Derfor er det legitimt å spørre: Er det fortsatt mulig å lese en bok som Jenny og kjenne seg igjen i den? Føles den relevant for leseren personlig? Eller er den på vei over i den kategorien av eldre skjønnlitteratur som er interessant mer som historiske dokumenter enn som litterære storverk?

Den store reisen og idyllisering av eksilet

Jenny er Undsets tredje roman. Den regnes som gjennombruddet, selv om hun allerede hadde gjort seg bemerket med den famøse utroskapsskildringen i Fru Marta Oulie (1907). Unge Undset likte nok å sjokkere, og fortellingen om Jenny er ikke mindre kontroversiell. Malerinnen Jenny Winge forlover seg først med studenten Helge Gram, for så å bryte forlovelsen og inngå et forhold til hans far. Hun føder så farens, Gert Grams, barn, men nekter å gifte seg med ham. Når så barnet etter kort tid dør, prøver hun å komme seg til hektene igjen og tilbake til kunsten, men ender opp med å ta livet av seg på sitt leieværelse i Roma.

Romanens første setninger setter stemningen og bringer oss til det eksotiske og stemningsfulle Roma: «Musikken kom oppover Via Condotti nettopp som Helge Gram i skumringen bøyde inn i gaten». Her er musikk som strømmer mot oss fra dunkelt belyste gater med eksotiske navn, allerede på første side. Så sveiper Helge Grams blikk over Jenny, og leseren blir introdusert for henne for første gang. Hun er høy og blond og skiller seg ut blant de mørke romerne. Sammen med venninnen Cesca, som tross i navnet også er norsk, vandrer hun gatelangs på jakt etter billige smykker og pittoreske kaféer, før de drar på ’Roma-rangel’ natten igjennom. En tilværelse som innbyr til romatiske eventyr og dramtiske vendinger.

Alle de viktigste karakterene har (eller de har hatt) et selvutviklingsprosjekt. Det er Jenny og Cesca, samt alle deres malervenner (inkludert vennen Gunnar Heggen), som bor i utlandet for å utvikle seg kunstnerisk. Det er Helge Gram som måtte komme seg ut av Norge og dra til Roma for å skrive en avhandling. Og til sist er det Gert Gram som tilbragte et år i Italia da han var ung og studerte til maler.

Ideen om å komme seg ut av det hjemlige Norge for å utvikle seg kunstnerisk og finne seg selv behandles gjennomgående i romanen. Den første ordentlige samtalen Jenny har med Helge Gram går ut på hvordan de begge måtte komme seg ut av Norge for å kunne arbeide. Tanken bak synes å være at bare i det fremmede kan man egentlig finne seg selv. I det hjemlige Norge er man aldri alene, man har alltid forpliktelser til venner og familie og vaner og uvaner som man ikke kommer bort ifra. Når man kommer seg ut står man imidlertid fritt til å velge seg et liv helt på egne premisser.

Jenny forteller Helge om sine grunner for å reise utenlands:

Det er jo det som er de vidunderlige med å komme ut – all påvirkningen av mennesker som man tilfeldigvis lever sammen med hjemme, den oppheves. Man må se med sine egne øyne, og tenke for seg selv. Og man skjønner, det avhenger aldeles av en selv hva man får ut av reisen – hva man evner å se og oppfatte, og hvordan man steller seg, og hvem man velger  å la seg påvirke av. Og man lærer å forstå, det avhenger bare av en selv hva man får ut av hele livet.

Trangen til å rømme fra hverdagen for å utforske seg selv er høyst aktuell også i dag. Mens Roma har utspilt sin rolle som kreativ leirskole for nordiske kunstnere og forfattere, er det nå Berlin som bidrar til deres selvutviklingsprojekt ved å gi den samme følelsen av frihet og inspirasjon. Vi finner de samme argumentene for å dra da som nå; Norge har så mange begrensninger. Bare i utlendigheten er det mulig å finne seg selv og kjenne seg selv. Her hjemme blir det for mange forpliktelser, og for mange mennesker som forventer at man skal ha en viss rolle. Der ute i det ukjente er det derimot mulig å møte verden som et fritt menneske.

Likevel er det i den kjedelige hjemlige hverdagen at personene i romanen virkelig blir prøvd som mennesker. Det er først når Jenny og Helge kommer hjem og opplever hverdagslivet med masete familier og forslitte forhold, at Jenny oppdager at kjærligheten hun føler for Helge ikke er sterk nok. Da de vandret hånd i hånd over campagnaen og skar initialene sine inn i kaktusplanter var alt såre vel, men når de kommer hjem og møter hverdagen, da holder ikke forbindelsen lenger.

Det er som om Undset gjør narr av holdningene til sine egne karakterer. De har alle sine idealer om hvordan enkeltindividets frihet danner grunnlaget for personlig og kunstnerisk utvikling; det skaper sterke mennesker. Likevel blir det hjemlige avgjørende for dem. Jenny selv synes å ha gjennomskuet dette når hun mot slutten av romanen lengter tilbake til det bekymringsløse livet hun levde før hun begynte å lefle med romantiske forhold: «Hun ville dit ned igjen, hvor hun en gang hadde følt seg fri og sterk – alene, bare med sitt arbeid. Hun lengtet efter det – og efter vennene, de pålitelige kamerater, som ikke kom hverandre så nær at det gjorde vondt, men levde side om side med hver sitt eget – og det som var deres alle – tillit til sine evner, glede ved sitt virke». Styrken hun følte ved å være alene i det fremmede er ikke noe hun kan gå tilbake til etter å ha opplevd nærhet; den personaen hun har skapt seg i sitt romantiske eksil er kun en fiksjon.

Kjærlighet er ærlighet

Undset utforsker kjærlighetens vesen i Jenny. Dette gjør hun gjennom beskrivelsene av hovedpersonens forhold til diverse menn, samt sammenligning av henne med venninnen Cesca. Cesca lever bohemlivet til fulle, med gutter, vin og sang. Jenny derimot, er langt mer reservert. Jentene satser begge på å slå seg opp som malere, et yrke Undset selv aspirerte til i sine yngre år. De er i Italia for å utvikle seg som kunstnere, en reise Undset også foretok i forkant av arbeidet med Jenny. Men mens Undset reiste tilbake med kimen til en klassiker i kofferten, går det ikke like godt med de unge venninner.

Cesca er nervøs av seg; vi blir tidlig introdusert for hennes lunefulle vesen og svake hjerte. Hun er også veldig vakker og koketterer stadig for nye menn som hun ikke vet hva hun skal gjøre med. Jenny fremstår på sin side som selve inkarnasjonen av stoisk ro. Hun fungerer som en kombinasjon av storesøster, psykolog og life coach for Cesca når denne dummer seg ut sånn som hun gjør, med diverse menn, utidige raserianfall og humørsvingninger. Det kommer imidlertid tidlig frem at roen Jenny besitter mer er redsel for å miste seg selv enn egentlig livsvisdom. I en alder av åtte og tyve har hun aldri kysset en mann, og ordentlige venner har hun ikke før hun reiser hjemmefra og tar til å leve bohemlivet i utlandet.

Jennys beherskede og rolige fremtreden forklares gjennom oppveksten hennes. Hun mister sin far tidlig og deretter også sin stefar. Til moren har hun aldri følt at hun kan vise sitt sanne jeg, i frykt for å bekymre henne. På skolen fant hun seg ikke til rette og hadde egentlig ingen venner bortsett fra et par dårlige venninner i ungdomsårene. Målet om å bli malerinne har hun jobbet beinhardt for å nå. Og det er kanskje først når hun har nådd mer eller mindre dit hun vil at hun tillater seg selv å slappe av og se etter de andre tingene som livet kan ha å by på.

Du svake menneske

Når Jenny blir kjent med studenten Helge Gram innleder hun et forhold til ham mer av lyst til å utforske kjærligheten enn fordi hun er forelsket. Hun forstår det imidlertid ikke selv før de er forlovet og reiser tilbake til Norge. I Norge får hun møte familien til Helge, hans unnvikende far og dominerende mor. Hun innser at hun ikke vil klare å leve med all bitterheten og hemmelighetskremmeriet som følger med familielivet hans, og avslutter forholdet. Derfor virker det noe søkt at Jenny deretter innleder et forhold til Helges far. Riktignok hadde han også kunstneraspirasjoner da han var ung, men det skinner igjennom at Jenny aldri helt ser ham som sin like. Igjen inngår hun altså et forhold mer fordi hun kan enn fordi hun så gjerne vil.

Først etter å ha født Gert Grams barn, som dør etter kort tid, og vendt tilbake til Italia for å jobbe, finner Jenny det som kunne ha vært sann kjærlighet. Hennes gamle venn, maleren Gunnar Heggen, blir forelsket i henne og prøver å overtale henne til å inngå et forhold med ham. Jenny vil imidlertid ikke. Hun har innsett hvor vanskelig det er å leve det rene og ubesudlede livet som var hennes ideal mens hun fortsatt levde tilbaketrukket og reserverte seg fra å åpne seg for andre mennesker. I møte med livets realiteter blir det for tøft for henne å leve opp til sine egne moralske standarder. Hun mener derfor at det ikke er nok igjen av henne til å kunne leve et liv med Gunnar.

Jenny skyter seg ikke. Hun skjærer seg i håndleddet med en foldekniv, det første og beste redskapet hun finner når hun i nest siste kapittel tar livet av seg. Spørsmålet er: Hvorfor? Hun har riktignok mistet et barn, men det synes ikke å være sorgen som gjør at hun tipper over. Sosiale sanksjoner er heller ikke en sannsynlig årsak, da de eneste som vet om Jennys eskapader aksepterer dem uten videre.

Som den nyrealisten hun er, gir Undset sin hovedperson alene det hele og fulle ansvaret for sitt eget liv. Derfor gjør Jennys erkjennelse av at hun ikke klarer å leve opp til egne idealer for vondt for henne. Hun har ligget med både far og sønn Gram, selv om hun ikke elsket noen av dem. Hun har innledet forhold til mennesker hun ikke har noen intensjon om å forholde seg til livet ut. Hun som har foredratt for Cesca om å være sterk, sann og tro mot seg selv var også vinglete og veik når det kom til stykket. Erkjennelsen av at hun ikke er herre over sine stemninger og drifter, at hun er svak, blir en for stor kamel å svelge for den ærekjære Jenny Winge.

Tidens tann

I dag er det vanskelig å akseptere at noen tar livet av seg fordi de ikke er tro mot seg selv. Hele ideen risikerer lett å framstå som ganske umoden, og Jenny Winge står igjen som litt av en emo. Hvorfor Gunnar Heggen uten problemer klarer å ha flerfoldige uforpliktende forhold før han forelsker seg i Jenny, mens hun selv går til grunne av det samme, er også et spørsmål det er verdt å stille.

De to siste kapitlene virker i bunn og grunn ganske forserte. Først på grunn av Jennys bare halvmotiverte selvmord, og deretter på grunn av Gunnar Heggens reaksjon. Mens Jennys og Gunnars forhold inntil da er nøkternt og realistisk skildret, og vennskapet og kjærligheten dem imellom synes ganske sannsynlig, blir plutselig den nøkterne Gunnar en følelsesstyrt plaprende tulling. Han blir med ett veldig sentimental og går og susser på en lokk fra Jennys hår. Under et besøk på kirkegården overveldes han på melodramatisk vis av sorgen og strekker armene gråtende mot himmelen. Siden Gunnar tidligere blir beskrevet som en overveiende rasjonell mann, virker disse siste handlingene hans ganske umotiverte.

Likevel, inntil den noe tilkjempede slutten, er karakterene velskrevne og troverdige også den dag idag. Alle kjenner jo en Cesca, som får altfor mye oppmerksomhet siden hun er så pen. Eller en tilbakeholden Jenny som det tar lang tid å komme under huden på. Eller en som kvinnebedåreren Gunnar som etter flerfoldige år forelsker seg i en venninne. Det er ikke personene i seg selv som virker forserte, men historien de er satt til å spille ut. Det er som om de blir fanget i den tradisjonelle romanformen og i en historie som de ikke passer helt inn i.

Undset har helt klart prøvd å skrive en sterk kvinneskikkelse i Jenny. Hun er selvstendig og hun har karakter; hun bryter med konvensjonene. Når Undset dreper Jenny er det som om hun gjør det bare fordi hun føler at hun må, fordi det er sånn en roman skal skrives. Og her ligger det største problemet med å lese boken hundre år senere. Mens personkarakteristikkene fortsatt virker interessante og innsiktsfulle, har ikke selve historien som fortelles tålt tidens tann. Tidligere i litteraturhistorien har det å være en utradisjonell kvinneskikkelse ofte resultert i at du må dø (Anna Karenina, Lady Macbeth, Hedda Gabler, Marguerite Gautier/Violetta Valéry, Cathy Earnshaw osv). Kanskje hadde Undset ennå ikke de litterære redskapene som skulle til for å skrive en kvinneskikkelse som var både sterk og lidenskapelig, og som kunne overleve bokens siste sider?

Innlegget er publisert i Biblioteket 01/2011

Første innlegg, hurra!

Jippi! Annika har en blogg.

  • Hvorfor det, egentlig? Jo, for det første, fordi hun aldri klarer å la være å mene noe om alt og alle, og hvilket forum fungerer da bedre enn en blogg? For det andre, fordi blogg er den nye CV’en, og uten en interessant CV kommer man ikke langt.
  • Hva skal bloggen handle om? Den skal handle om bøker. Også kanskje litt om andre kulturting og tang? Vi får se.
  • Hvor ofte blir den oppdatert? Forhåpentligvis hver gang jeg har lest en ny bok!

Dette blir gøy!