Et teppe av bitte små, henrykte edderkopper

Noen kaller det hekt, andre kaller det besettelse. I Sommerboken beskriver Tove Jansson fenomenet så presist at det gjør vondt. Ved hjelp av en liten jente og en katt.

Det er rart med kjærligheten, sa Sophia. Jo mer man elsker en annen, desto mindre liker den andre deg.
Det er ganske riktig, bemerket farmoren. Og hva gjør man da?
Man fortsetter å elske, svarte Sophia truende. Man elsker verre og verre.
Farmoren sukket og sa ingenting.

Hele sommeren bor lille Sophia på en øy med faren og farmoren sin. Hele verden består av bittesmå eventyr; i båten, i blomsterbedet utenfor huset, eller på naboøyene hvor familien drar for å fiske.

Sophia en katt. Mappe. Først er Mappe varm og kjærlig, han ligger i oppvaskbaljen og sover, og er så liten at han nesten ikke kan gå. Sophia gir ham all sin kjærlighet. Men når Mappe vokser til er han ikke interessert i være noen kjælekatt. Han vil jakte på fugler og mus, og iallefall ikke sove i sengen til Sophia.

Vet du hva, sa Sophia. Noen ganger tror jeg at jeg hater Mappe. Jeg orker ikke elske den lenger, og jeg tenker på den hele tiden!

Sophia vil så gjerne at Mappe skal være kjærlig. Hun venter på at Mappe skal elske henne tilbake og gjengjelde all den kjærligheten hun har gitt ham. Men han kan ikke, han er ikke interessert. Han er bare ikke sånn, han er jo en villkatt hvis natur er å drepe fugler. Følelsene til Sophia kan han ikke forstå.

Sophia blir mutt og lei seg, hun vil ikke snakke med Mappe lenger. Han fortsetter som før. Og hvem kan egentlig klandre ham?

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Og hvis jeg tilgir ham, så er det ikke noe morsomt når han ikke bryr seg om det! Og farmoren fant ikke noe å svare.

Naboene kommer på besøk en dag, og de har med seg en katt. Den er dorsk og kjærlig. Vil bare ligge i solen og bli degget for. Naboene vil ikke ha den, de trenger en katt som jager mus. Løsningen er opplagt, de bytter katt!

Alt ser ut til å være ordnet til det beste. Den nye katten maler der den ligger på fanget og blir kost, men nei, den er ikke som Mappe. Det hjelper ikke å bytte ut én katt med en annen, for hun vil ikke elskes av denne katten, hun vil elskes av Mappe!

For hva er den verd egentlig, kjærligheten, hvis den ikke kommer fra noen du elsker? Og når katten elsker mer og mer, så elsker Sophia mindre og mindre.

Jeg vil ha Mappe tilbake! skrek Sophia.
Du vet jo hvordan det blir, sa farmoren.
Det blir fælt, sa Sophia alvorlig. Men det er Mappe jeg elsker.
Og så byttet de katt igjen.

Reklame

Jennifer Egan – A Visit from the Goon Squad

Innholdet klarer ikke fylle formen når Jennifer Egan beskriver tidens tann. 

Romanen A Visit from the Goon Squad har mange likheter med Freedom av Jonathan Franzen som jeg skrev om i forrige innlegg.  Begge ble utgitt i 2010, og begge virker merkelig daterte i sine forsøk på å forklare samfunnsutviklingen de siste tiårene, selv om det bare er syv år siden de kom ut. Men der Franzen følger én amerikansk middelklassefamilie, så er Egans persongalleri mer løselig forbundet med hverandre.

Tiden er en bølle

A Visit from the Goon Squad forsøker å beskrive hvordan tiden løper ifra en, og følelsen av å være fanget i et liv man ikke kjenner igjen. Hvordan havnet jeg her? spør personene, med ulik grad av fremmedgjort distanse til sitt eget liv.

Romantittelen spiller på begrepet «goon», som beskriver en stor og sterk person, gjerne bøllete og dum. Ordet brukes ofte om dørvakter, sikkerhetsvakter, militære eller andre store sterke menn som handler med voldsom kraft uten at det foreligger noen åpenbar eller forsvarlig grunn for voldsomheten.

Perspektivets makt

Formmessig sett, er A Visit from the Goon Squad rett og slett lekker. Fortellerstemmen hopper fra person til person, og varierer mellom jeg-fortellere som forteller sin egen historie, og en tredjepersonforteller som følger perspektivet deres tett. Romanen er nesten filmatisk i hvordan den vever sammen livene til personene. Perspektivet veksler og leseren får se den ene personen gjennom en annen persons øyne, for deretter å se dem begge gjennom øynene til en tredje person.

Livene som blir grundigst belyst er Sasha Blake og Bennie Salazar. Sasha fremstår først som en småkleptoman, nettdatende terapipasient som ikke virker videre sympatisk. Men utover i romanen, når livet hennes beskrives gjennom andres øyne, så nyanseres bildet.

Med Bennie Salazar er det motsatt. Han skildres først sett gjennom de forelskede øynene til en ungdomsvenninne, noe som gjør det lett å sympatisere med ham. En sympati som varer selv etter at han beskrives mer og mer som en dust. På den måten viser Egan hvor mye perspektivet har å si for oppfattelsen av en situasjon. Et menneske ser annerledes ut alt etter øynene som ser, og det er vanskelig å dømme kun etter ett perspektiv.

På overflaten

Selv om stilen og formen i romanen er imponerende, så fylles den ikke av et like imponerende innhold. På samme måte som Franzen sikter for høyt i sitt forsøk på si noe om hele samfunnet, så sikter Egan høyt i sitt forsøk på å beskrive tidens ubønnhørlige vold mot menneskene. Men romanen holder seg alltid på utsiden, og når liksom aldri helt inn til den leden den forsøker å beskrive.

Jonathan Franzen – Freedom

Forfatterambisjonene er så store i Freedom at romanen vokser fra seg selv.

Jonathan Franzens Freedom er en slags generasjonsroman. Den beskriver familien Berglund, bosatt i St. Paul, Minnesota. Foreldrene, ekteparet Patty og Walter møter hverandre i studietiden og gifter seg og får barn altfor tidlig. Patty er husmor og Walter prøver så godt han kan å jobbe for å redde verden, spesifikt miljøet. Historien skildrer søsknene og foreldrene deres, og prøver å vise hva familiebakgrunnen betyr for hvordan de utvikler seg som personer. Deretter dreier fortellingen seg gradvis over på barna, Jessica og Joey.

Fortellingen om familien Berglund knyttes an til de store spørsmålene i amerikansk historie og politikk de siste tretti årene: Hvor går grensene for personlig frihet? Når ødelegger den personlige friheten for samfunnet som helhet? Og konflikten mellom miljøhensyn og behovet for stadig økonomisk vekst.

Flau Flaubert

Romanen forsøker å skildre hvilke konsekvenser frihetstanken har på et overordnet politisk nivå, og den forsøker å vise hvordan friheten påvirker mennesker på det personlige planet. Patty Berglund har vært hjemmeværende mor for sine to barn, mens Walter har jobbet for å forsørge dem. Når barna vokser opp har hun hverken lyst eller mulighet til å begynne å jobbe. Siden mannen hennes tjener godt har hun frihet til å gjøre akkurat hva hun vil, men hun vet ikke hva hun vil. Så hun blir deprimert av det. Som en moderne Madame Bovary rømmer hun inn i bøkene og lengsel etter en annen mann, familievennen og rockemusikeren Richard Katz.

Walter er derimot en hardtarbeidende mann som tror at bare han er god nok, og bare han jobber hardt nok, så vil ting gå bra. Det gjør de selvfølgelig ikke. Som i Gustave Flauberts klassiker, er det ingenting noen andre kan gjøre for å redde Patty ut av depresjonen hun synker inn i etter for mye lediggang. I motsetning til hos Flaubert, så oppleves det imidlertid ikke som spesielt interessant. Selv om forfatteren gjentar at Patty er smart og vittig, så oppleves hun sjelden sånn. Hun står aldri frem som noe annet enn en gjennomsnittlig misfornøyd husmor, og lengselen hennes blir aldri spesielt rørende eller trist.

Kjærlighetens makt

Generasjonskløften trer forsøksvis frem som et bærende element i Freedom. Hvordan betinges barna av situasjonen de har vokst opp i, politisk og økonomisk? Datteren Jessica blir aldri mer enn en sjablong, men i sønnen Joey virker det som Franzen prøver å vise en slags moral.

Joey vil ha penger, det er hans dypeste drift. I motsetning til foreldrene er han republikaner. 9/11 skjer rett etter at han har flyttet hjemmefra for å studere. Han er på sitt mest påvirkelige og formbare, og angrepet initierer en konservativ politisk holdning.

Lenge kjemper Joey mot kjærligheten til barndomskjæresten Connie, fordi hun ikke passer inn i fremtidsvisjonen han har av seg selv som styrtrik businessmann. Han drømmer om å tre inn i en verden av raske biler og raske kvinner, men innhentes av følelsene til slutt. I Joeys reise mot å innse sin kjærlighet og sårbarhet finnes de mest interessante partiene i Freedom. Han opplever en slags dannelsesreise, en moderne variant av den klassiske moralen i Voltaires Candide: det er i de nære tingene at lykken ligger, man skal dyrke sin hage.

Intet nytt under solen

Skildringen av hvordan de forskjellige personlighetene blir til og hvordan dynamikken i familien Berglund forandrer seg med årene, er tidvis underholdende og gjenkjennelig. Men den holder seg på overflaten og når aldri de helt store emosjonelle dybdene. Derfor blir den heller aldri spesielt interessant. Den politiske rammefortellingen lider samme skjebne og oppleves som noe langdryg og utenpåklistret.

Freedom er stort anlagt og prøver å være en Stor Amerikansk Roman. Det er den ikke. Men den er helt ok innimellom.

Bokhøst: Aschehoug og Gyldendal

Denne uken har jeg vært på lansering av høstens bøker hos Aschehoug og Gyldendal sammen med redaksjonen til Biblioteket. Hos Aschehoug fikk jeg en skikkelig skikkelig fin bok, Skadedyr av Gøhril Gabrielsen. Den er pen pen pen. Det går ikke an å vise hvor pen den er bare med omslagsbilde, så jeg måtte ta noen bilder av den for å vise det frem. Omslaget er trukket i mørkelilla stoff med skimmer i. Tittelen og forsideillustrasjonen, en bille, er trykket i sølv.

Presentasjon av listene

Det var stor forskjell i hvordan forlagene la opp presentasjonen. Aschehoug hadde invitert flere forfattere, og hele seremonien foregikk mest som en samtale mellom dem og diverse redaktører. Dette synes jeg fungerte godt, jeg fikk masse info på en underholdende måte. Og det ble aldri kjedelig, selv om jeg ble sittende rundtombak og ikke så så veldig mye av hva som foregikk.

Hos Gyldendal gikk det meste for seg som en forelesning. Redaktørene hadde også øvd litt for lite på det de skulle si, så det meste bar preg av å være opplesning. Jeg kunne ønsket meg litt mer spontanitet. De hadde også invitert færre til å ta del i presentasjonen. De få som var der gjorde likevel inntrykk. Spesielt gjaldt dette Vidar Bøe. Han ble kåret til Årets ildsjel ifjor og i september utgis Håvard Rems biografi om ham. Hvis biografien klarer å uttrykke bare halvparten av den intensiteten Bøe gjorde i sin korte presentasjon av sitt liv, så blir det en veldig bra bok.

Tilbake til Skadedyr

Den er så pen at jeg må skrive mer om den. Den minner meg om den følelsen jeg fikk av skikkelig pene bøker da jeg var liten. Noen bøker kunne jeg lese igjen og igjen og igjen, bare fordi de hadde så fine bilder. Noen bøker tiltrakk kun i kraft av designet, for eksempel Elsa Beskow sine barnebøker. En favoritt var Putte i blåbærskogen. Jeg husker ikke fortellingen i det hele tatt, bortsett fra at det var noe med en skog og blåbær og sånn, men jeg husker alle bildene.

Skadedyr ligner faktisk også litt på Putte i blåbærskogen. På omslaget til Putte går det i insekter og blader. Innsiden av omslaget til Skadedyr har samme tema. Men det spørs om det finnes flere likheter enn det…

Omtalen av Skadedyr fra forlaget lyder så her:

Dette er en bemerkelsesverdig roman om en skadedyrbekjemper som frykter sin egen utryddelse, to novisers tragiske skjebne og funnet av to skjeletter i en murvegg i et brasiliansk kloster. Det er en fortelling som foregår i spennet mellom småkryp og stjerner, Gud og djevler, fiksjon og virkelighet. Men mest av alt handler det om skadedyr av ulik art og størrelse. Om hvordan vi i kampen om den sterkestes rett systematisk bekjemper, utstøter og utsletter det som ikke passer inn i våre ideelle forestillinger og rådende systemer. Og om alt som til sist skal vekk. Overraskende litterære grep gjør denne romanen til en leseropplevelse utenom det vanlige.

Oi, da. Ikke akkurat Putte. Jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å prøve å få lest den allikevel.

Detaljert treverk

En av bøkene vi fikk hos Gyldendal var nettopp en barnebok. Kubbe lager spetakkel av Åshild Kanstad Johnsen. Den er den andre i en serie på foreløpig to bøker. Den forrige kom ifjor og heter Kubbe lager museum. Bøkene er allerede solgt til flere land. Den skal visst bli animasjonsserie i Japan, og her til lands har den fått sin egen app. Jeg skjønner hvorfor. En ting barn virkelig elsker er bøker med massevis av detaljer i illustrasjonene. Barn kan sitte å studere sånne bilder i timesvis. Hovedpersonen Kubbe, rett og slett en vedkubbe med armer, ben og ansikt, er også kjempesjarmerende tegnet og lett å falle for.

Det er første gang jeg ser Kubbe, og jeg ble absolutt begeistret over det visuelle. Likevel merker jeg at musikeren i meg har noen innvendinger på historien. Handlingen går ut på at Kubbe og vennen Gran (ja, riktig, et lite grantre!) får lyst til å spille i korps. Bestemoren til Kubbe finner plasser til dem i bykorpset, men korpset styres av en stormannsgal dirigent som bare vil være med i konkurranser og vinne pokaler. Det viser seg at Kubbe ikke klarer å lære seg noter, så han blir veldig flink til å late som om han spiller. Men når dirigenten ber ham spille solo blir bløffen avslørt og både Kubbe og Gran blir kastet ut. Siden lager Bestemor boller til dem, og når Kubbe gjør oppvasken finner han ut at det finnes mange andre ting han kan spille på enn korpsinstrumenter. Han lager instrumenter av rare ting han finner i huset og så blir det konsert med ham og Gran i hagen. Happy Ending, altså.

Kubbistisk kulturmoral

Veldig søtt og politisk korrekt budskap her. Alle kan være kreative, man trenger ikke følge de kjipe reglene til dirigenten som bare er ute etter ære og berømmelse. Min innvending er at akkurat når det gjelder å lære seg noter, så er det et reelt problem at mange går rundt og tror at de liksom er mer kreative fordi de ikke kan noter, hvilket selvfølgelig er bullshit. Det er en populær myte, spesielt blant pop- og rockemusikere, at noter på en eller annen måte hemmer kreativiteten, og at hvis man lærer seg noter og annen musikkteori så mister man feelingen og spiller derfor bare etter reglene. Dette er ubegrunnet tull. Alle blir bedre musikere av å lære seg noter. ALLE.

Historien til Kubbe og korpset gjør meg altså litt sur. De fleste barna som får denne boken lest for seg kommer aldri til å vurdere å bli musikere, så for de aller fleste er denne problemstillingen irrelevant. Likevel, jeg synes faktisk ikke at norske barn er tjent med flere budskap av typen: ikke bekymre deg hvis du ikke får det til, for du er spesiell og kreativ, så du trenger ikke å jobbe for noe, du kan bare gjøre som du vil. Hvorfor kunne ikke Kubbe bare jobbet litt hardere, sånn at han hadde klart å lære seg de notene? Han var jo tydeligvis et musikalsk talent, så hvorfor kaste det bort? Den teite dirigenten kunne han blitt kvitt på en annen måte. (Jeg innrømmer at jeg er veldig kritisk nå, for Kubbe er egentlig veldig søt, og jeg leser veldig gjerne flere bøker om ham.)

Hvor blir det av tiden?

Som Line allerede har påpekt, er det altfor mange bøker og altfor liten tid. Noen andre bøker jeg ble hypp på å lese, og som jeg må skrive opp her, fordi hvis jeg publiserer det så er det større sjans for at jeg leser dem, er:

• Thomas Espedal – Imot naturen. Fordi det er på tide at jeg leser noe av ham
• Kaare M. Bilden – Mat er makt. Fordi han datet venninna mi en gang og jeg lurer på om han duger som skribent
• Thea Selliaas Thorsen – Kom ikke uten begjær. Fordi hun er helten min
• Finn Bjelke – Gretne gamle gubber. Fordi han alltid er morsom, og et sånt tema ikke kan slå feil
• Erlend O. Nødtvedt – Bergens beskrivelse. Fordi den også ser innmari pen ut

K. Sello Duiker – Jeg har sett mørkets indre

Jeg har sett mørkets indre (Solum 2010) er den første romanen til sørafrikanske K. Sello Duiker, og er også den første som er blitt oversatt til norsk. Duiker skrev tre romaner og mottok flere priser før han tok livet av seg i 2005, bare tretti år gammel.

Jeg vet hva frykt er. Jeg vet hva det betyr å være redd, å alltid være på vakt. Jeg vet hva det betyr å høre sine egne hjerteslag. Det betyr at du er alene. Verden ser på deg, men bare du kan høre musikken. Den gale musikken fra sykkelhjul og susende biler. Jeg vet hvordan det føles å bite seg i innsiden av munnen for å kontrollere frykten. Jeg vet hvordan det føles å bite negler til fingertuppene blir ru og ømfintlige for alt man rører ved. Jeg kjenner frykten. Og jeg hater den. Jeg lever med den hver dag.

Ondskap og frykt

Ondskap er et ord man ikke bruker så veldig ofte. Hvis man først snakker om onde mennesker eller ondskap er det gjerne i forbindelse med noe man har sett på TV eller i en film. Det er ikke så ofte at det man kan kalle «ondskap» griper direkte inn i hverdagslivet. Når den først gjør det, følges den ofte av en følelse av uvirkelig eller surrealistisk distanse. Det er som om det egentlig ikke skjedde, det skapes en slags utsettelse hvor man forholder seg til hendelsene som en film, og ikke lar dem slippe så nært innpå at de virkelig kan skade.

Hovedpersonen i Jeg har sett mørkets indre er i en konstant tilstand av slik utsettelse. Tretten år gamle Azure rammes av ondskap nesten hver dag. Han har ingen foreldre og har kommet fra Johannesburg til Cape Town uten en person i verden til å passe på ham. Han overlever ved å vaske bilvinduer, grave i søppelkasser etter mat, og ved å prostituere seg.

Azure ligger lavt, for han har skjønt at det er det som må til for å slippe unna trøbbel. Hvis ingen legger merke til ham, vil ingen gjøre ham vondt. Men det er problematisk, for han har et trekk som få andre i miljøet hans har: han har blå øyne.

Blåøyd skam

Cape Town er en av verdens mest voldelige byer så Azure bærer sine blå øyne med frykt. Han har lært seg å hate dem fordi de er med på å gjøre ham til en person menneskene rundt ham ikke umiddelbart klarer å plassere. Han passer ikke inn i noen av de etablerte gruppene og gjengene i byen og derfor har han heller ingen tilhørighet som kan gi ham trygghet. Han hater voksne, fordi man ikke kan stole på dem og fordi det er de som sitter med all makten. De smiler og er høflige, men samtidig er det de som sørger for skade:

Gutt? Jeg er ikke noen gutt. Jeg har sett en kvinne bli voldtatt av politimenn om natten like ved stasjonen. Jeg har sett en hvit mann slippe en gutt på Bafanas alder inn i bilen sin. Jeg har sett et kjærestepar kjøre over et gatebarn og likevel ikke stanse. Jeg har sett en kvinne føde på stranden i Sea Point og kaste barnet i havet. Gutt? Drit og dra. De må la meg være. Jeg har sett nok søppel til å fylle havet. Jeg har blitt knullet av nok drittsekker og de har kommet over meg med nok sæd til å fylle svømmebassenget i Sea Point.

Den ondskapen og frykten Azure opplever kommer ikke i form av en trussel utenfra. Den er ikke et monster under sengen som er farlig fordi det er ukjent, men som forsvinner med en gang man skrur på lyset. Frykten til Azure kan ikke holdes på avstand, for ondskapen er der hele tiden, den gjennomsyrer samfunnet han lever i og er en del av det. Truslene han opplever er der alltid og kommer fra alle kanter, fra nesten alle voksne han er i kontakt med. Og han har ingenting å forsvare seg med. Han har ingen foreldre, og selv de voksne han har et slags forhold til og som er snille mot ham iblant, de snur seg mot ham og utnytter ham med en gang det kan gagne dem. De voksne er alltid ute etter noe.

Barneblikk

Boken er fortalt fra Azures synspunkt. På mange måter er han naiv og har et verdensbilde som er veldig barnslig. Han forholder seg for eksempel til rottene og duene i byen nesten som han forholder seg til voksne. Han mener de er forheksede mennesker som er onde og står i ledtog med de voksne; duene angir ham og rottene plager ham. Han opplever også naturen som besjelet; i fjellet utenfor Cape Town møter han monstre, og kvistene og greinene han samler for å tenne bål er som menneskelemmer.

Den gjennomgående naive måten Azure opplever omgivelsene på står i grell kontrast til hva han har opplevd. Det er i denne kontrasten at Jeg har sett mørkets indre har sin styrke. Dette grepet er uhyre virkningsfullt og romanen sier en hel del om hvordan et samfunn behandler sine mest sårbare. På en side presenteres Azure som et naivt og sårbart barn, på den annen har han sett og opplevd mer frykt og ondskap enn de fleste. Han lever i et mørke hvor frykt og ondskap alltid er tilstede.

Jeg vet hva frykt er.
Jeg puster dypt inn og holder pusten en stund. Når jeg slipper den ut igjen, åpner jeg øynene. Jeg har sett mørkets indre. Jeg har sett mørkets slavedriver og han er en gal jævel. Jeg kjenner hemmelighetene hans. Jeg vet hva han gjør når vi sover. Moren min er død. Faren min er død.

The Duck Test

Omtale fra cappelendamm.no:
Siwa løper rundt på byen med hjertet i hånden, klar for å gi det til drømmeprinsen. Men hun er ikke interessert i å kaste trusa for noen som ikke er ute etter det samme som henne, til guttenes store fortvilelse. Siwa har også en liste med krav «Mr. Right» pent må leve opp til.

Men hele tiden finner hun feil og mangler på fyrene hun dater. Dermed blir listen over krav lenger og lenger. Og tiden knappere og knappere…

Luremus er en roman om å finne den rette. Med andre ord en roman om frustrasjon, forelskelse, noia, overanalysering – og sex.

På forsommeren ble Elin Rises debut Luremus utgangspunktet for en opphetet debatt. I Aktuelt på NRK kalte Dagbladets litteraturanmelder Cathrine Krøger boka for «chick lit» og «mykporno», uten i det hele tatt å ha lest den. Deretter skrev forlegger Anders Heger på Cappelens blogg at Krøger ikke var mye til anmelder, siden hun ikke hadde lest boka før hun uttalte seg.

Debatten raste så avsted i en rekke forskjellige retninger:

• Heger brukte John Erik Rileys roman Heimdal, California som et eksempel på at Krøger ikke leste bøker før hun uttalte seg om dem. Siden Krøger var den eneste anmelderen som ikke likte Riley, mens boka ellers fikk gode kritikker, antydet Heger at hun ikke kunne ha lest den boka heller.

• Forfatter Kristin A. Sandberg kritiserte Hegers og Rileys bruk av blogging og twitter som medium for å skape blest om egne bøker. Hun satte blant annet spørsmåltegn ved hvordan Riley, og andre ansatte i Cappelen Damm, gjør utstrakt bruk av sosiale medier for å markedsføre seg selv og bøkene de gir ut. Det er ikke alltid like lett å dechiffrere hvor en bokanbefaling kommer fra når den kommer i form av det sammensuriet av privat og offentlig, personlig og profesjonelt, som betinger sosiale medier.

• Krøger kritiserte Cappelen Damm spesielt og forlagsbransjen generelt for å gi større og større plass til chick lit og kiosklitteratur, samtidig som de pakket den inn i stive permer og dermed solgte den som noe annet enn det den er.

If it looks like a duck, swims like a duck, and quacks like a duck, it probably is a duck

Heger mener altså at Krøger dummer seg ut når hun uttaler seg om bøker hun ikke har lest. Men gjør hun egentlig det? Når man har lest et visst antall bøker så begynner man å se mønstre. Det gjør vi alle, det er jeg banna bein sikker på. Etterhvert som en har lest en haug med bøker, og stadig vekk presenteres for nye hauger med bøker som noen sier at du bør lese, så utvikler man strategier for å velge hvilke bøker en har lyst til å bruke tiden sin på, og hvilke man forbigår i stillhet. Utifra forfatternavn, forlag, cover, hvem som omtaler boka og hva de sier, så kan en danne seg et bilde av hvordan en bok er, hva en kan forvente. Det er sånn vi velger hva vi skal lese.

Så, hvilken info har jeg om John Erik Riley? Her fra forlagets (Tiden) presentasjon av Heimdal, California:

Den norskamerikanske kjendiskokken Balder Mehamn får plutselig et spektakulært sammenbrudd på direkteoverført tv. Sammenbruddet fører til at han delvis mister hukommelsen. Mens debatten om hans kulturpersonlighet og matfilosofi raser i mediene, stenger Balder seg inne i leiligheten sin og forsøker å rekonstruere livet sitt ut fra brokker av minner, og en mengde saker han finner om seg selv på nettet. Hvem er egentlig Balder Mehamn, og hva har skjedd med ham? Historien som avdekkes er mer dramatisk og sammensatt enn man først skulle tro. […]

Gjennom en rekke sprang i tid, rom, sjanger og stil sneier den innom californisk motkultur, amerikansk arbeiderklasse og moderne økosofisk tenking. Vi får innblikk i gamle terrorbevegelser, Battlestar Gallactica, seksuelle eskapader, fotoutflukter, slalåmturer i ørkenen, Pro-Ana slanketips
og levereglene til VHEMT.

Åkej, nok en mann i midtlivskrise, altså. Jeg har en følelse av at jeg har lest om det før. Jeg har en følelse av at dette er akkurat den samme problemstillingen som allerede har blitt bearbeidet i en stor porsjon av vestens litteratur med langt mer interessant resultat. Jeg ser for meg at Riley er nok en «stor mannlig forfatter» in the making, som skriver om det han anser som store mannlige ting. I litterær sammenheng er ikke en mann i livskrise mer originalt bare fordi det skjer med en kjendis og deler av historien utspiller seg i California. Hvis jeg plusser sammen forlagets omtale med anmeldelser i andre aviser, og ganger det hele med Rileys twitterfeed, som er en studie i professjonell hyggelighet og småpinlige samtaler mellom unge fremadstormende menn med stort oppmerksomhetsbehov, så får jeg til svar en hel masse kvekking. Konklusjonen blir at det her er snakk om en and, og jeg liker ikke and. Det smaker ikke godt. Med andre ord, det er høyst usannsynlig at jeg kommer til å lese denne boka.

Rumpe

Luremus forsvant litt oppi denne debatten, selv om den senere ble anmeldt i Dagbladet av den selvsamme Krøger. Hun konkluderer med at den er lett og grei, men har ikke nok temperatur til å være interessant. Igjen hører jeg det kvekker i det fjerne. Var det ikke akkurat det jeg trodde? Selv om boka presenteres i stive seriøse permer så går den likevel der og vagger med fjær og svømmeføtter. For hvor ofte leser jeg egentlig bøker som rocker sokkene mine når jeg på forhånd hadde inntrykk av at de ikke var verdt tiden? Det har skjedd at jeg har elsket bøker jeg på forhånd ikke visste noenting om, og det har skjedd at jeg virkelig har mislikt bøker jeg på forhånd trodde var gode. Men det har aldri skjedd at jeg på forhånd har trodd en bok skulle være skikkelig dårlig, og så viste det seg at den var veldig bra. Såpass god er jeg, og de fleste andre som leser mye, til å orientere oss i det havet av informasjon om litteratur vi hele tiden presenteres for.

Moralen er, livet er for kort til å lese bøker som antageligvis ikke er interessante. Man trenger ikke å smake på anda for å vite at det er en and. Jeg har spist and før og kjenner smaken. Jeg trenger ikke bruke tid på å skyte, ribbe og tilberede den for å vite at jeg ikke liker den. Jeg vil heller bruke tiden min på storfe, eller kanskje mechoui-marinerte lammelår. And er og blir and, og rumpe er og blir rumpe. Og hvis det er ræv på forsiden av boka, så er sjansen stor for at den også er ræva inni.

Albert Camus – L’Étranger

Hvorfor er Knausgårds nærhet endimensjonal, mens Camus’ er genial?

I mitt forrige innlegg skrev jeg blant annet om hvordan fortellerstemmen til Knausgård går så tett på sin egen hovedperson at det minner om blogging. Det som fortelles er så altfor, altfor nært sånn at jeg får inntrykket av at det ikke er noen distanse hverken i tid, rom eller emosjonell utvikling mellom forteller og hovedperson. Denne mangelen på distanse er en av tingene som gjør at dette for meg ikke fremstår som god litteratur, men heller tiltrekker meg i kraft av å være intime detaljer om noens privatliv, eller sladder, om du vil.

I ettertid har jeg tenkt litt på dette med fortellerstemme og nærhet. Nylig leste jeg en annen bok som bruker et lignende virkemiddel, men uten at det dermed blir intimt. I Albert Camus’ L’Étranger (1942) er det nettopp nærheten mellom fortellerstemmen og hovedpersonen som gjør hele boka. Så hva er forskjellen? Ganske likt, men ååå, så forskjellig

Camus og Knaus har det samme fortellertekniske utgangspunktet. Begge romanene har jeg-fortellere som har en selvopplevd historie de vil fortelle. Fortellingene starter på et tidspunkt i fortiden og fortelles, som de skjedde, helt frem til nåtiden. Just for the record: Den fremmede er ikke biografisk og heller ikke en sann historie. Men i likhet med Min kamp handler den om en ung mann som ikke helt passer inn. Hovedpersonen, Meursault, forteller historien sin, og akkurat som i Knaus så settes hele greia igang av et dødsfall, men her er det moren som har dødd, og ikke faren:

Aujourd’hui, maman est morte. Ou peut-être hier, je ne sais pas.

Idag døde mamma. Eller kanskje igår, jeg vet ikke.

(Har ikke noen norsk oversettelse for hånden, så må stole på min egen dårlige fransk. Tar forbehold om at jeg bommer kraftig!)

Allerede her ser vi altså en fundamental forskjell. Mens farens død setter igang en selvransakelse av dimensjoner hos unge Karl Ove, så virker Meursault ganske likegyldig. Han vet ikke engang hvilken dag det var moren døde på.

Meursault drar til gamlehjemmet for å begrave moren, men uten noengang å vise noen form for følelser. I gravfølget tenker han mer på varmens påvirkning på liket (fortellingen foregår i Algerie) og på den lange veien til kirken, som viser seg å være en omvei. Dagen etter begravelsen møter han en dame, Marie, som han innleder et forhold til. De har det gøy på stranda og drar på kino for å se en komedie.

Og sånn fortsetter det. Med tanke på at moren hans nettopp har dødd, blir handlingene til Meursault mer og mer absurde utover i boken. I likhet med Knaus, så er det ingen distansert forteller som kan forklare handlingene hans for leseren og sette dem i perspektiv. Meursault forteller i en distansert og monoton stil, samme hvor drøyt det som skjer er. Han virker heller ikke spesielt interessert i sitt eget liv; når han blir tilbudt en forfremmelse så tar han den ikke, mest fordi han bare ikke gidder.

Den uinteresserte holdningen hadde ikke virket så spesiell, tror jeg, hvis det som hadde blitt fortalt hadde vært mer, hva skal man si… vanlig. De fleste av oss gjør jo ikke noe stort ut av livet vårt, vi er fornøyd med en passe ålreit jobb, en passe ålreit ektemake og passe ålreite barn. Men det gjør ingenting, vi er fornøyd med det, det er ikke så farlig om vi ikke lander på toppen av verden, så lenge vi har det sånn passe ålreit mens vi holder på. Men når denne passe ålreit-heten gjøres om til romanform, så blir den plutselig absurd. Spesielt når den samme uinteresserte livsholdningen kommer frem også i situasjoner hvor de fleste ville reagert med sterke følelser.

Pinlig vs. eksistensiell nærhet

Camus bruker altså det samme fortellertekniske grepet som Knausgård. Nærheten mellom den som forteller og det som fortelles er den samme. Men hva er det Camus gjør annerledes, siden det er så mye mer interessant å lese L’Étranger? Jo, nå skal du høre.

Når hovedpersonen Meursault mot slutten av boken blir konfrontert med at han tilsynelatende ikke sørget over moren sin, så svarer han:

Sans doute j’aimais bien maman, mais cela ne voulait rien dire. […] Ce que je pouvais dire à coup sûr, c’est que j’aurais préféré que maman ne mourût pas.

Sannsynligvis elsket jeg mamma høyt, men det hadde ikke noe å si. … Det jeg kunne si sikkert, er at jeg hadde foretrukket om mamma ikke hadde dødd.

Han foretrekker altså at moren ikke hadde vært død. OK. Dette, i tillegg til en del andre ting som skjer i romanen, men som jeg ikke skal røpe i tilfelle du finner på å lese den, vil nok slå de fleste som ganske absurd. Men poenget her er at Camus, eller fortellerstemmen, aldri sier at det er absurd. Det er leseren som må trekke konklusjonene.

Nærheten til Camus skaper en slags distanse. Siden fortellerstemmen ligger så tett på hovedpersonen, men samtidig gjør denne personen skikkelig fjern og nærmest umulig å identifisere seg med, så gjør han det vanskelig for leseren å ikke problematisere handlingen selv. Mens jeg leste boka så merket jeg at jeg begynte å lage egne forklaringer på hvorfor Meursault var så rar. Jeg begynte å konstruere en hel psykologi som kunne forklare en såpass sær personlighet som ikke lot seg affisere av hverken død eller begravelse. Og nettopp der ligger genialiteten!

Camus gjør nærheten til en slags fremmedhet. Den fremmedheten overfor andre mennesker som Knausgård stadig gjentar at han føler, den har Camus skrevet inn i teksten sin. Ikke som en beskrivelse, eller et enkelt «jeg føler meg fremmed og annerledes, stakkars meg». Nei, Camus skriver annerledesheten inn i teksten sånn at jeg bare må stille meg spørsmålene: hvorfor gjør han dette? hvorfor sier han dette? Og svaret kan jo være hva som helst. I nærheten ligger det derfor en enorm distanse som rommer omtrent alt det jeg, eller en hvilken som helst annen leser kan putte inn der. Hele livet i en liten bok, altså. Genialt.

Karl Ove Knausgård – Min kamp 5

Har Knausgård egentlig sagt noe virkelig interessant siden han skrev om å være småbarnsfar i Bok 2? Kan dette virkelig kalles god litteratur?

Når jeg nå er ferdig med bok nummer fem i denne serien, sitter jeg med det samme inntrykket som jeg gjorde etter å ha lest både Bok 3 og 4. Alle tre er ålreit underholdning og har mange morsomme anekdoter og mye man kan kjenne seg igjen i fra barndom, ungdom og som ung voksen. Men jeg stiller meg fortsatt de samme spørsmålene.

Bok 5 tar for seg Knausgårds tid som student i Bergen. Vi følger ham fra han begynner på Skrivekunstakademiet som naiv nittenåring, via litteratur- og kunsthistoriestudier på Universitetet i Bergen, bijobber i psykiatrien og en sløv tilværelse som sivilarbeider, helt til han flytter derifra i begynnelsen av tredveårene. Handlingen er strukturert rundt tre forskjellige jenter: Ingvild, Gunvor og Tonje.

Ingvild – den han aldri fikk

I starten av romanen har han nettopp møtt Ingvild. De flytter samtidig til Bergen for å studere og Karl Ove er hodestups forelsket. Ingvild virker også som om hun er ganske fascinert av ham, men etter et par ganske flaue møter dem imellom ender hun opp med å avvise ham til fordel for broren hans Yngve. (Seriøst? Er det mulig? Jeg trodde menn liksom skulle ha en sånn «bro code»-greie som gjør at de aldri tar hverandres damer? Også broren, da! Neinei, Yngve, ikke bra!)

Karl Oves tid på Skrivekunstakademiet følger omtrent samme progresjon som forholdet til Ingvild. I begynnelsen er han entusiastisk og stolt over å gå der, men han får en del dårlige tilbakemeldinger fra lærere og medelever sånn at han raskt mister noe av gløden:

det var mange klisjéer og stereotypier, ja, for [Trudes] del var det så mange at det nesten ble uleselig […]. Det samme ble sagt hver gang, litt høflig ros for syns skyld, som at det var levende fortalt, før de sa at det var klisjéfylt, stereotypt, kanskje litt umodent.

Han får mindre og mindre selvtillit og begynner å skulke timene. Etter det fordriver han stort sett tiden med plater, fyll og runking. Han spiller også i band med broren, og det de kommer opp med når de skal navngi seg selv blir for meg høydepunktet i denne delen av boka: De er innom Mao, Di Derrida-da, Holokaustisk soda, Etnisk rensekrem og Finn Iunker og sjøflyene, før de velger det herlig pretensiøse Kafkatrakterne.

Gunvor – krykken

Når Karl Ove endelig gir opp drømmene om Ingvild, møter han trygge og snille Gunvor. Forholdet varer i fire år, og de flytter sammen etterhvert. I denne perioden studerer Karl Ove litteraturvitenskap på universitetet samtidig som han fortsatt prøver å skrive noe som kan utgis. Han får det ikke til, og selvtilliten krymper ytterligere. Tilsynelatende er det ene og alene Gunvors fortjeneste at Karl Ove ikke går fullstendig i bånn i denne perioden, men det virker likevel som om han forstår ganske tidlig i forholdet at det ikke kommer til å vare.

Selv om Karl Ove ennå ikke får til å skrive skjønnlitteratur, gjør han det relativt skarpt som anmelder. Beskrivelsen hans av Stig Sæterbakkens skrivemåte er en perle:

På høsten slaktet jeg Stig Sæterbakkens roman Det nye testamentet over en helside i Morgenbladet […]. Jeg skrev at romanen var som en kjempekuk, imponerende ved første øyekast, men for stor til at blodet klarte å løfte den opp og gjøre den funksjonsdyktig, den ble bare halvstiv. Tore lo så han skrek da jeg leste det.

Ja! Det er akkurat sånn Sæterbakken skriver! Synd Knausgård endte opp med å stryke det…

Tonje – den forsmådde eksen

Når Karl Ove blir sammen med Tonje er han på vei til å oppgi forfatterdrømmen og forsone seg med at det er akademiker han skal bli. Nesten ved et tilfelle kommer han likevel i kontakt med et forlag og klarer for første gang å utvikle noe som ligner på en personlig fortellerstemme. Når hans første roman Ute av verden blir utgitt sitter han likevel igjen med en følelse av «var dette alt?» og ting skrur seg til, både i forbindelse med skrivingen og Tonje.

Karl Ove har igjen en lang periode hvor han ikke får til å skrive, og siden er han utro og blir beskyldt for voldtekt. Selvtilliten synker om mulig enda noen hakk, så når faren hans dør like etterpå, tar han endelig et valg: Han skal bli et godt menneske! Å bli et godt menneske innebærer imidlertid å reise fra Tonje, så han drar derfor først ut på en øy i havgapet for å tenke, og reiser deretter til Sverige. Det som skjer siden er allerede inngående beskrevet i Bok 1.

Klisjéfylt, stereotypt og kanskje litt umodent

Hadde denne historien blitt presentert som en rekke innlegg på en blogg Knausgård skrev om sitt eget liv, så hadde jeg kjøpt det. Glatt. Hendelsene han gjengir er lette å kjenne seg igjen i for alle som har tilbragt litt tid i et studentmiljø; her er studentfester og småkriminelle handlinger begått i fylla, bandstarting, jenteproblemer og eksistensiell angst. Alle ting jeg, og mange med meg, kan identifisere oss med og tenke tilbake på med nostalgiske knis og fnis.

Men dette er ikke en blogg. Det er en roman utgitt i (snart) seks bind. Det er flere tusen sider innbundet og utstyrt med smussomslag, og jeg merker at jeg sliter litt med å akseptere premisset her. Hva er det egentlig som er så interessant i disse bøkene? Det er iallefall ikke de sterke observasjonene og beskrivelsene av Livet. Når et nytt menneske introduseres i fortellingen er fremstillingene nærmest komiske i sin mangel på noe annet enn komplett overfladiske iakttagelser. Som når Karl Ove møter Irene, ei jente han har sommerjobb ilag med:

Hun var lang og slank, hadde lyst, kortklippet hår, blå øyne, høye kinnben. Hun var vakker på den kjølige måten jeg alltid hadde blitt tiltrukket av.

Var det noen som sa kiosklitteratur? Dette holder da virkelig ikke mål? Litterært sett? Og han sier det jo egentlig selv, eller lærerne og medelevene hans på Skrivekunstakademiet sier det: prosaen er platt, fortellingen kommer aldri inn under overflaten, han utnytter ikke stoffet godt nok.

Stiv prosa

Det er ikke det at Knausgård ikke har noe å skrive om. Etter gjengivelsen å dømme så hadde unge Karl Ove nok å stri med og kunne sikkert hatt godt av en real omgang med samtaleterapi. Han har helt klart opplevelser som mange kan identifisere seg med, inkludert meg, samtidig som jeg tror at disse opplevelsene er hakket drøyere enn den jevne borgerlige leser sine, og at de derfor aktiverer skandalehungeren i oss. For det er ikke den store litteraturen vi er ute etter når vi leser Knaus. Det er ham. Det er fortellingene om kjærestene, forfatterambisjonene og den kontrollerende faren.

Men hva er det da som rettferdiggjør å utgi dette i romanform og ikke på en emoblogg eller som føljetong i KK (og da mener jeg ikke Klassekampen)? For Knausgård setter aldri opplevelsene sine inn i noen større sammenheng. Fortellerstemmen er så nær på unge Karl Ove at vi aldri ser noe mer enn det han ser, eller opplever noe annet enn det han opplever. Det finnes ingen distanse mellom den over førti år gamle fortelleren og den tyve år gamle hovedpersonen. Fortelleren Knausgård ser aldri unge Karl Ove på avstand og sier noe om ham som den voksne fortelleren han er, han holder seg tett på. Så tett faktisk, at jeg sitter der og lurer på om den førti år gamle Knausgård i det hele tatt har modnet siden han var tjue.

Hadde jeg vært seksten, og synes at det var kjempegøy med fortellinger om fyll, fester og å spille i band, så hadde jeg sikkert digga denne boka. Men jeg er tredve, og jeg forventer mer enn en tabloid gjengivelse av studentlivet i Bergen. Jeg forventer litteratur! Jeg forventer at forfatteren skal fortelle meg noe jeg ikke visste fra før, noe som belyser livet hans (eller mitt) på en interessant måte. Og det har han ikke gjort siden noen spredte passasjer i Bok 2.

Hvis Sæterbakkens prosa var en kjempekuk, så er Knausgårds et samleie med for tidlig avgang. Min Kamp er som en penis som står og pulserer av lyst, men som får utløsning etter en tre-fire jokk. (Et problem han faktisk sliter med i begynnelsen av Bok 5) Han fyrte av alt det litterære kruttet i Bok 1 og 2, og nå ligger han bare og rugger frem og tilbake for å dekke over at han ikke har annet å komme med enn en kiosklitteraturlignende beretning om damene sine. Han slår imidlertid Sæterbakken, det skal han ha, for mens Stig aldri blir helt stiv så får iallefall Knausgård pult. Om enn bare såvidt.

Sigrid Undset – Jenny

Hvis man ikke kan trene sin vilje til å beherske sine stemninger og drifter og den slags, sier hun – hvis man ikke lenger er herre over seg selv, gjør man best i å skyte seg, sier Jenny.

Ifølge filosofen Hume er ett kjennetegn på et kunstverks kvalitet at verket har tålt tidens tann, eller bestått the test of time. I litteraturen kan man si at et litterært verk har bestått prøven når det fortsatt berører oss, selv hundrevis av år etter tilblivelsen. De hundre årene som er gått siden Jenny (1911) ble skrevet inneholder radikale kulturelle forandringer, spesielt sett fra et kvinnesynspunkt. Konteksten som Undset baserte seg på da hun skrev boken er ikke der lenger. Derfor er det legitimt å spørre: Er det fortsatt mulig å lese en bok som Jenny og kjenne seg igjen i den? Føles den relevant for leseren personlig? Eller er den på vei over i den kategorien av eldre skjønnlitteratur som er interessant mer som historiske dokumenter enn som litterære storverk?

Den store reisen og idyllisering av eksilet

Jenny er Undsets tredje roman. Den regnes som gjennombruddet, selv om hun allerede hadde gjort seg bemerket med den famøse utroskapsskildringen i Fru Marta Oulie (1907). Unge Undset likte nok å sjokkere, og fortellingen om Jenny er ikke mindre kontroversiell. Malerinnen Jenny Winge forlover seg først med studenten Helge Gram, for så å bryte forlovelsen og inngå et forhold til hans far. Hun føder så farens, Gert Grams, barn, men nekter å gifte seg med ham. Når så barnet etter kort tid dør, prøver hun å komme seg til hektene igjen og tilbake til kunsten, men ender opp med å ta livet av seg på sitt leieværelse i Roma.

Romanens første setninger setter stemningen og bringer oss til det eksotiske og stemningsfulle Roma: «Musikken kom oppover Via Condotti nettopp som Helge Gram i skumringen bøyde inn i gaten». Her er musikk som strømmer mot oss fra dunkelt belyste gater med eksotiske navn, allerede på første side. Så sveiper Helge Grams blikk over Jenny, og leseren blir introdusert for henne for første gang. Hun er høy og blond og skiller seg ut blant de mørke romerne. Sammen med venninnen Cesca, som tross i navnet også er norsk, vandrer hun gatelangs på jakt etter billige smykker og pittoreske kaféer, før de drar på ’Roma-rangel’ natten igjennom. En tilværelse som innbyr til romatiske eventyr og dramtiske vendinger.

Alle de viktigste karakterene har (eller de har hatt) et selvutviklingsprosjekt. Det er Jenny og Cesca, samt alle deres malervenner (inkludert vennen Gunnar Heggen), som bor i utlandet for å utvikle seg kunstnerisk. Det er Helge Gram som måtte komme seg ut av Norge og dra til Roma for å skrive en avhandling. Og til sist er det Gert Gram som tilbragte et år i Italia da han var ung og studerte til maler.

Ideen om å komme seg ut av det hjemlige Norge for å utvikle seg kunstnerisk og finne seg selv behandles gjennomgående i romanen. Den første ordentlige samtalen Jenny har med Helge Gram går ut på hvordan de begge måtte komme seg ut av Norge for å kunne arbeide. Tanken bak synes å være at bare i det fremmede kan man egentlig finne seg selv. I det hjemlige Norge er man aldri alene, man har alltid forpliktelser til venner og familie og vaner og uvaner som man ikke kommer bort ifra. Når man kommer seg ut står man imidlertid fritt til å velge seg et liv helt på egne premisser.

Jenny forteller Helge om sine grunner for å reise utenlands:

Det er jo det som er de vidunderlige med å komme ut – all påvirkningen av mennesker som man tilfeldigvis lever sammen med hjemme, den oppheves. Man må se med sine egne øyne, og tenke for seg selv. Og man skjønner, det avhenger aldeles av en selv hva man får ut av reisen – hva man evner å se og oppfatte, og hvordan man steller seg, og hvem man velger  å la seg påvirke av. Og man lærer å forstå, det avhenger bare av en selv hva man får ut av hele livet.

Trangen til å rømme fra hverdagen for å utforske seg selv er høyst aktuell også i dag. Mens Roma har utspilt sin rolle som kreativ leirskole for nordiske kunstnere og forfattere, er det nå Berlin som bidrar til deres selvutviklingsprojekt ved å gi den samme følelsen av frihet og inspirasjon. Vi finner de samme argumentene for å dra da som nå; Norge har så mange begrensninger. Bare i utlendigheten er det mulig å finne seg selv og kjenne seg selv. Her hjemme blir det for mange forpliktelser, og for mange mennesker som forventer at man skal ha en viss rolle. Der ute i det ukjente er det derimot mulig å møte verden som et fritt menneske.

Likevel er det i den kjedelige hjemlige hverdagen at personene i romanen virkelig blir prøvd som mennesker. Det er først når Jenny og Helge kommer hjem og opplever hverdagslivet med masete familier og forslitte forhold, at Jenny oppdager at kjærligheten hun føler for Helge ikke er sterk nok. Da de vandret hånd i hånd over campagnaen og skar initialene sine inn i kaktusplanter var alt såre vel, men når de kommer hjem og møter hverdagen, da holder ikke forbindelsen lenger.

Det er som om Undset gjør narr av holdningene til sine egne karakterer. De har alle sine idealer om hvordan enkeltindividets frihet danner grunnlaget for personlig og kunstnerisk utvikling; det skaper sterke mennesker. Likevel blir det hjemlige avgjørende for dem. Jenny selv synes å ha gjennomskuet dette når hun mot slutten av romanen lengter tilbake til det bekymringsløse livet hun levde før hun begynte å lefle med romantiske forhold: «Hun ville dit ned igjen, hvor hun en gang hadde følt seg fri og sterk – alene, bare med sitt arbeid. Hun lengtet efter det – og efter vennene, de pålitelige kamerater, som ikke kom hverandre så nær at det gjorde vondt, men levde side om side med hver sitt eget – og det som var deres alle – tillit til sine evner, glede ved sitt virke». Styrken hun følte ved å være alene i det fremmede er ikke noe hun kan gå tilbake til etter å ha opplevd nærhet; den personaen hun har skapt seg i sitt romantiske eksil er kun en fiksjon.

Kjærlighet er ærlighet

Undset utforsker kjærlighetens vesen i Jenny. Dette gjør hun gjennom beskrivelsene av hovedpersonens forhold til diverse menn, samt sammenligning av henne med venninnen Cesca. Cesca lever bohemlivet til fulle, med gutter, vin og sang. Jenny derimot, er langt mer reservert. Jentene satser begge på å slå seg opp som malere, et yrke Undset selv aspirerte til i sine yngre år. De er i Italia for å utvikle seg som kunstnere, en reise Undset også foretok i forkant av arbeidet med Jenny. Men mens Undset reiste tilbake med kimen til en klassiker i kofferten, går det ikke like godt med de unge venninner.

Cesca er nervøs av seg; vi blir tidlig introdusert for hennes lunefulle vesen og svake hjerte. Hun er også veldig vakker og koketterer stadig for nye menn som hun ikke vet hva hun skal gjøre med. Jenny fremstår på sin side som selve inkarnasjonen av stoisk ro. Hun fungerer som en kombinasjon av storesøster, psykolog og life coach for Cesca når denne dummer seg ut sånn som hun gjør, med diverse menn, utidige raserianfall og humørsvingninger. Det kommer imidlertid tidlig frem at roen Jenny besitter mer er redsel for å miste seg selv enn egentlig livsvisdom. I en alder av åtte og tyve har hun aldri kysset en mann, og ordentlige venner har hun ikke før hun reiser hjemmefra og tar til å leve bohemlivet i utlandet.

Jennys beherskede og rolige fremtreden forklares gjennom oppveksten hennes. Hun mister sin far tidlig og deretter også sin stefar. Til moren har hun aldri følt at hun kan vise sitt sanne jeg, i frykt for å bekymre henne. På skolen fant hun seg ikke til rette og hadde egentlig ingen venner bortsett fra et par dårlige venninner i ungdomsårene. Målet om å bli malerinne har hun jobbet beinhardt for å nå. Og det er kanskje først når hun har nådd mer eller mindre dit hun vil at hun tillater seg selv å slappe av og se etter de andre tingene som livet kan ha å by på.

Du svake menneske

Når Jenny blir kjent med studenten Helge Gram innleder hun et forhold til ham mer av lyst til å utforske kjærligheten enn fordi hun er forelsket. Hun forstår det imidlertid ikke selv før de er forlovet og reiser tilbake til Norge. I Norge får hun møte familien til Helge, hans unnvikende far og dominerende mor. Hun innser at hun ikke vil klare å leve med all bitterheten og hemmelighetskremmeriet som følger med familielivet hans, og avslutter forholdet. Derfor virker det noe søkt at Jenny deretter innleder et forhold til Helges far. Riktignok hadde han også kunstneraspirasjoner da han var ung, men det skinner igjennom at Jenny aldri helt ser ham som sin like. Igjen inngår hun altså et forhold mer fordi hun kan enn fordi hun så gjerne vil.

Først etter å ha født Gert Grams barn, som dør etter kort tid, og vendt tilbake til Italia for å jobbe, finner Jenny det som kunne ha vært sann kjærlighet. Hennes gamle venn, maleren Gunnar Heggen, blir forelsket i henne og prøver å overtale henne til å inngå et forhold med ham. Jenny vil imidlertid ikke. Hun har innsett hvor vanskelig det er å leve det rene og ubesudlede livet som var hennes ideal mens hun fortsatt levde tilbaketrukket og reserverte seg fra å åpne seg for andre mennesker. I møte med livets realiteter blir det for tøft for henne å leve opp til sine egne moralske standarder. Hun mener derfor at det ikke er nok igjen av henne til å kunne leve et liv med Gunnar.

Jenny skyter seg ikke. Hun skjærer seg i håndleddet med en foldekniv, det første og beste redskapet hun finner når hun i nest siste kapittel tar livet av seg. Spørsmålet er: Hvorfor? Hun har riktignok mistet et barn, men det synes ikke å være sorgen som gjør at hun tipper over. Sosiale sanksjoner er heller ikke en sannsynlig årsak, da de eneste som vet om Jennys eskapader aksepterer dem uten videre.

Som den nyrealisten hun er, gir Undset sin hovedperson alene det hele og fulle ansvaret for sitt eget liv. Derfor gjør Jennys erkjennelse av at hun ikke klarer å leve opp til egne idealer for vondt for henne. Hun har ligget med både far og sønn Gram, selv om hun ikke elsket noen av dem. Hun har innledet forhold til mennesker hun ikke har noen intensjon om å forholde seg til livet ut. Hun som har foredratt for Cesca om å være sterk, sann og tro mot seg selv var også vinglete og veik når det kom til stykket. Erkjennelsen av at hun ikke er herre over sine stemninger og drifter, at hun er svak, blir en for stor kamel å svelge for den ærekjære Jenny Winge.

Tidens tann

I dag er det vanskelig å akseptere at noen tar livet av seg fordi de ikke er tro mot seg selv. Hele ideen risikerer lett å framstå som ganske umoden, og Jenny Winge står igjen som litt av en emo. Hvorfor Gunnar Heggen uten problemer klarer å ha flerfoldige uforpliktende forhold før han forelsker seg i Jenny, mens hun selv går til grunne av det samme, er også et spørsmål det er verdt å stille.

De to siste kapitlene virker i bunn og grunn ganske forserte. Først på grunn av Jennys bare halvmotiverte selvmord, og deretter på grunn av Gunnar Heggens reaksjon. Mens Jennys og Gunnars forhold inntil da er nøkternt og realistisk skildret, og vennskapet og kjærligheten dem imellom synes ganske sannsynlig, blir plutselig den nøkterne Gunnar en følelsesstyrt plaprende tulling. Han blir med ett veldig sentimental og går og susser på en lokk fra Jennys hår. Under et besøk på kirkegården overveldes han på melodramatisk vis av sorgen og strekker armene gråtende mot himmelen. Siden Gunnar tidligere blir beskrevet som en overveiende rasjonell mann, virker disse siste handlingene hans ganske umotiverte.

Likevel, inntil den noe tilkjempede slutten, er karakterene velskrevne og troverdige også den dag idag. Alle kjenner jo en Cesca, som får altfor mye oppmerksomhet siden hun er så pen. Eller en tilbakeholden Jenny som det tar lang tid å komme under huden på. Eller en som kvinnebedåreren Gunnar som etter flerfoldige år forelsker seg i en venninne. Det er ikke personene i seg selv som virker forserte, men historien de er satt til å spille ut. Det er som om de blir fanget i den tradisjonelle romanformen og i en historie som de ikke passer helt inn i.

Undset har helt klart prøvd å skrive en sterk kvinneskikkelse i Jenny. Hun er selvstendig og hun har karakter; hun bryter med konvensjonene. Når Undset dreper Jenny er det som om hun gjør det bare fordi hun føler at hun må, fordi det er sånn en roman skal skrives. Og her ligger det største problemet med å lese boken hundre år senere. Mens personkarakteristikkene fortsatt virker interessante og innsiktsfulle, har ikke selve historien som fortelles tålt tidens tann. Tidligere i litteraturhistorien har det å være en utradisjonell kvinneskikkelse ofte resultert i at du må dø (Anna Karenina, Lady Macbeth, Hedda Gabler, Marguerite Gautier/Violetta Valéry, Cathy Earnshaw osv). Kanskje hadde Undset ennå ikke de litterære redskapene som skulle til for å skrive en kvinneskikkelse som var både sterk og lidenskapelig, og som kunne overleve bokens siste sider?

Innlegget er publisert i Biblioteket 01/2011