Hvis man ikke kan trene sin vilje til å beherske sine stemninger og drifter og den slags, sier hun – hvis man ikke lenger er herre over seg selv, gjør man best i å skyte seg, sier Jenny.
Ifølge filosofen Hume er ett kjennetegn på et kunstverks kvalitet at verket har tålt tidens tann, eller bestått the test of time. I litteraturen kan man si at et litterært verk har bestått prøven når det fortsatt berører oss, selv hundrevis av år etter tilblivelsen. De hundre årene som er gått siden Jenny (1911) ble skrevet inneholder radikale kulturelle forandringer, spesielt sett fra et kvinnesynspunkt. Konteksten som Undset baserte seg på da hun skrev boken er ikke der lenger. Derfor er det legitimt å spørre: Er det fortsatt mulig å lese en bok som Jenny og kjenne seg igjen i den? Føles den relevant for leseren personlig? Eller er den på vei over i den kategorien av eldre skjønnlitteratur som er interessant mer som historiske dokumenter enn som litterære storverk?
Den store reisen og idyllisering av eksilet
Jenny er Undsets tredje roman. Den regnes som gjennombruddet, selv om hun allerede hadde gjort seg bemerket med den famøse utroskapsskildringen i Fru Marta Oulie (1907). Unge Undset likte nok å sjokkere, og fortellingen om Jenny er ikke mindre kontroversiell. Malerinnen Jenny Winge forlover seg først med studenten Helge Gram, for så å bryte forlovelsen og inngå et forhold til hans far. Hun føder så farens, Gert Grams, barn, men nekter å gifte seg med ham. Når så barnet etter kort tid dør, prøver hun å komme seg til hektene igjen og tilbake til kunsten, men ender opp med å ta livet av seg på sitt leieværelse i Roma.
Romanens første setninger setter stemningen og bringer oss til det eksotiske og stemningsfulle Roma: «Musikken kom oppover Via Condotti nettopp som Helge Gram i skumringen bøyde inn i gaten». Her er musikk som strømmer mot oss fra dunkelt belyste gater med eksotiske navn, allerede på første side. Så sveiper Helge Grams blikk over Jenny, og leseren blir introdusert for henne for første gang. Hun er høy og blond og skiller seg ut blant de mørke romerne. Sammen med venninnen Cesca, som tross i navnet også er norsk, vandrer hun gatelangs på jakt etter billige smykker og pittoreske kaféer, før de drar på ’Roma-rangel’ natten igjennom. En tilværelse som innbyr til romatiske eventyr og dramtiske vendinger.
Alle de viktigste karakterene har (eller de har hatt) et selvutviklingsprosjekt. Det er Jenny og Cesca, samt alle deres malervenner (inkludert vennen Gunnar Heggen), som bor i utlandet for å utvikle seg kunstnerisk. Det er Helge Gram som måtte komme seg ut av Norge og dra til Roma for å skrive en avhandling. Og til sist er det Gert Gram som tilbragte et år i Italia da han var ung og studerte til maler.
Ideen om å komme seg ut av det hjemlige Norge for å utvikle seg kunstnerisk og finne seg selv behandles gjennomgående i romanen. Den første ordentlige samtalen Jenny har med Helge Gram går ut på hvordan de begge måtte komme seg ut av Norge for å kunne arbeide. Tanken bak synes å være at bare i det fremmede kan man egentlig finne seg selv. I det hjemlige Norge er man aldri alene, man har alltid forpliktelser til venner og familie og vaner og uvaner som man ikke kommer bort ifra. Når man kommer seg ut står man imidlertid fritt til å velge seg et liv helt på egne premisser.
Jenny forteller Helge om sine grunner for å reise utenlands:
Det er jo det som er de vidunderlige med å komme ut – all påvirkningen av mennesker som man tilfeldigvis lever sammen med hjemme, den oppheves. Man må se med sine egne øyne, og tenke for seg selv. Og man skjønner, det avhenger aldeles av en selv hva man får ut av reisen – hva man evner å se og oppfatte, og hvordan man steller seg, og hvem man velger å la seg påvirke av. Og man lærer å forstå, det avhenger bare av en selv hva man får ut av hele livet.
Trangen til å rømme fra hverdagen for å utforske seg selv er høyst aktuell også i dag. Mens Roma har utspilt sin rolle som kreativ leirskole for nordiske kunstnere og forfattere, er det nå Berlin som bidrar til deres selvutviklingsprojekt ved å gi den samme følelsen av frihet og inspirasjon. Vi finner de samme argumentene for å dra da som nå; Norge har så mange begrensninger. Bare i utlendigheten er det mulig å finne seg selv og kjenne seg selv. Her hjemme blir det for mange forpliktelser, og for mange mennesker som forventer at man skal ha en viss rolle. Der ute i det ukjente er det derimot mulig å møte verden som et fritt menneske.
Likevel er det i den kjedelige hjemlige hverdagen at personene i romanen virkelig blir prøvd som mennesker. Det er først når Jenny og Helge kommer hjem og opplever hverdagslivet med masete familier og forslitte forhold, at Jenny oppdager at kjærligheten hun føler for Helge ikke er sterk nok. Da de vandret hånd i hånd over campagnaen og skar initialene sine inn i kaktusplanter var alt såre vel, men når de kommer hjem og møter hverdagen, da holder ikke forbindelsen lenger.
Det er som om Undset gjør narr av holdningene til sine egne karakterer. De har alle sine idealer om hvordan enkeltindividets frihet danner grunnlaget for personlig og kunstnerisk utvikling; det skaper sterke mennesker. Likevel blir det hjemlige avgjørende for dem. Jenny selv synes å ha gjennomskuet dette når hun mot slutten av romanen lengter tilbake til det bekymringsløse livet hun levde før hun begynte å lefle med romantiske forhold: «Hun ville dit ned igjen, hvor hun en gang hadde følt seg fri og sterk – alene, bare med sitt arbeid. Hun lengtet efter det – og efter vennene, de pålitelige kamerater, som ikke kom hverandre så nær at det gjorde vondt, men levde side om side med hver sitt eget – og det som var deres alle – tillit til sine evner, glede ved sitt virke». Styrken hun følte ved å være alene i det fremmede er ikke noe hun kan gå tilbake til etter å ha opplevd nærhet; den personaen hun har skapt seg i sitt romantiske eksil er kun en fiksjon.
Kjærlighet er ærlighet
Undset utforsker kjærlighetens vesen i Jenny. Dette gjør hun gjennom beskrivelsene av hovedpersonens forhold til diverse menn, samt sammenligning av henne med venninnen Cesca. Cesca lever bohemlivet til fulle, med gutter, vin og sang. Jenny derimot, er langt mer reservert. Jentene satser begge på å slå seg opp som malere, et yrke Undset selv aspirerte til i sine yngre år. De er i Italia for å utvikle seg som kunstnere, en reise Undset også foretok i forkant av arbeidet med Jenny. Men mens Undset reiste tilbake med kimen til en klassiker i kofferten, går det ikke like godt med de unge venninner.
Cesca er nervøs av seg; vi blir tidlig introdusert for hennes lunefulle vesen og svake hjerte. Hun er også veldig vakker og koketterer stadig for nye menn som hun ikke vet hva hun skal gjøre med. Jenny fremstår på sin side som selve inkarnasjonen av stoisk ro. Hun fungerer som en kombinasjon av storesøster, psykolog og life coach for Cesca når denne dummer seg ut sånn som hun gjør, med diverse menn, utidige raserianfall og humørsvingninger. Det kommer imidlertid tidlig frem at roen Jenny besitter mer er redsel for å miste seg selv enn egentlig livsvisdom. I en alder av åtte og tyve har hun aldri kysset en mann, og ordentlige venner har hun ikke før hun reiser hjemmefra og tar til å leve bohemlivet i utlandet.
Jennys beherskede og rolige fremtreden forklares gjennom oppveksten hennes. Hun mister sin far tidlig og deretter også sin stefar. Til moren har hun aldri følt at hun kan vise sitt sanne jeg, i frykt for å bekymre henne. På skolen fant hun seg ikke til rette og hadde egentlig ingen venner bortsett fra et par dårlige venninner i ungdomsårene. Målet om å bli malerinne har hun jobbet beinhardt for å nå. Og det er kanskje først når hun har nådd mer eller mindre dit hun vil at hun tillater seg selv å slappe av og se etter de andre tingene som livet kan ha å by på.
Du svake menneske
Når Jenny blir kjent med studenten Helge Gram innleder hun et forhold til ham mer av lyst til å utforske kjærligheten enn fordi hun er forelsket. Hun forstår det imidlertid ikke selv før de er forlovet og reiser tilbake til Norge. I Norge får hun møte familien til Helge, hans unnvikende far og dominerende mor. Hun innser at hun ikke vil klare å leve med all bitterheten og hemmelighetskremmeriet som følger med familielivet hans, og avslutter forholdet. Derfor virker det noe søkt at Jenny deretter innleder et forhold til Helges far. Riktignok hadde han også kunstneraspirasjoner da han var ung, men det skinner igjennom at Jenny aldri helt ser ham som sin like. Igjen inngår hun altså et forhold mer fordi hun kan enn fordi hun så gjerne vil.
Først etter å ha født Gert Grams barn, som dør etter kort tid, og vendt tilbake til Italia for å jobbe, finner Jenny det som kunne ha vært sann kjærlighet. Hennes gamle venn, maleren Gunnar Heggen, blir forelsket i henne og prøver å overtale henne til å inngå et forhold med ham. Jenny vil imidlertid ikke. Hun har innsett hvor vanskelig det er å leve det rene og ubesudlede livet som var hennes ideal mens hun fortsatt levde tilbaketrukket og reserverte seg fra å åpne seg for andre mennesker. I møte med livets realiteter blir det for tøft for henne å leve opp til sine egne moralske standarder. Hun mener derfor at det ikke er nok igjen av henne til å kunne leve et liv med Gunnar.
Jenny skyter seg ikke. Hun skjærer seg i håndleddet med en foldekniv, det første og beste redskapet hun finner når hun i nest siste kapittel tar livet av seg. Spørsmålet er: Hvorfor? Hun har riktignok mistet et barn, men det synes ikke å være sorgen som gjør at hun tipper over. Sosiale sanksjoner er heller ikke en sannsynlig årsak, da de eneste som vet om Jennys eskapader aksepterer dem uten videre.
Som den nyrealisten hun er, gir Undset sin hovedperson alene det hele og fulle ansvaret for sitt eget liv. Derfor gjør Jennys erkjennelse av at hun ikke klarer å leve opp til egne idealer for vondt for henne. Hun har ligget med både far og sønn Gram, selv om hun ikke elsket noen av dem. Hun har innledet forhold til mennesker hun ikke har noen intensjon om å forholde seg til livet ut. Hun som har foredratt for Cesca om å være sterk, sann og tro mot seg selv var også vinglete og veik når det kom til stykket. Erkjennelsen av at hun ikke er herre over sine stemninger og drifter, at hun er svak, blir en for stor kamel å svelge for den ærekjære Jenny Winge.
Tidens tann
I dag er det vanskelig å akseptere at noen tar livet av seg fordi de ikke er tro mot seg selv. Hele ideen risikerer lett å framstå som ganske umoden, og Jenny Winge står igjen som litt av en emo. Hvorfor Gunnar Heggen uten problemer klarer å ha flerfoldige uforpliktende forhold før han forelsker seg i Jenny, mens hun selv går til grunne av det samme, er også et spørsmål det er verdt å stille.
De to siste kapitlene virker i bunn og grunn ganske forserte. Først på grunn av Jennys bare halvmotiverte selvmord, og deretter på grunn av Gunnar Heggens reaksjon. Mens Jennys og Gunnars forhold inntil da er nøkternt og realistisk skildret, og vennskapet og kjærligheten dem imellom synes ganske sannsynlig, blir plutselig den nøkterne Gunnar en følelsesstyrt plaprende tulling. Han blir med ett veldig sentimental og går og susser på en lokk fra Jennys hår. Under et besøk på kirkegården overveldes han på melodramatisk vis av sorgen og strekker armene gråtende mot himmelen. Siden Gunnar tidligere blir beskrevet som en overveiende rasjonell mann, virker disse siste handlingene hans ganske umotiverte.
Likevel, inntil den noe tilkjempede slutten, er karakterene velskrevne og troverdige også den dag idag. Alle kjenner jo en Cesca, som får altfor mye oppmerksomhet siden hun er så pen. Eller en tilbakeholden Jenny som det tar lang tid å komme under huden på. Eller en som kvinnebedåreren Gunnar som etter flerfoldige år forelsker seg i en venninne. Det er ikke personene i seg selv som virker forserte, men historien de er satt til å spille ut. Det er som om de blir fanget i den tradisjonelle romanformen og i en historie som de ikke passer helt inn i.
Undset har helt klart prøvd å skrive en sterk kvinneskikkelse i Jenny. Hun er selvstendig og hun har karakter; hun bryter med konvensjonene. Når Undset dreper Jenny er det som om hun gjør det bare fordi hun føler at hun må, fordi det er sånn en roman skal skrives. Og her ligger det største problemet med å lese boken hundre år senere. Mens personkarakteristikkene fortsatt virker interessante og innsiktsfulle, har ikke selve historien som fortelles tålt tidens tann. Tidligere i litteraturhistorien har det å være en utradisjonell kvinneskikkelse ofte resultert i at du må dø (Anna Karenina, Lady Macbeth, Hedda Gabler, Marguerite Gautier/Violetta Valéry, Cathy Earnshaw osv). Kanskje hadde Undset ennå ikke de litterære redskapene som skulle til for å skrive en kvinneskikkelse som var både sterk og lidenskapelig, og som kunne overleve bokens siste sider?
Innlegget er publisert i Biblioteket 01/2011
Kult fiction 