Øya har rykte på seg for å kjøre en «du hørte dem her først»-linje med mange nyere, ukjente band på plakaten. I år virket det imidlertid som om de satset på litt vel mange dark horses uten at så mange av dem innfridde forventningene.
Kanskje er det fordi all «hip» populærmusikk nå for tiden enten høres ut som Bananarama, eller som de bandene som prøvde å høres ut som Motorpsycho på nittitallet? Jeg vet ikke. En noe laber festival var det nå uansett. Her er min oppsummering.
ONSDAG
DRÅPE Jeg hadde et smått kjedelig inntrykk av Dråpe fra før, så trodde dette var Cold Mailman under hele konserten. Ble likevel en fin og myk start på festivalen. (Med forbehold om at øl, teppe og solbading gjorde sitt for opplevelsen.)
BLACK DEBBATH Hadde Black Debbath gjort like stor suksess om de hadde vært seriøse? Nei, men det er bra håndverk for det. Konserten bestod av nesten like mye snakk som musikk, uten at det gjorde noe. De dro i gang en obskøn Øya-quiz og la inn en passelig mengde spark til Christian Ringnes’ runkesti på Ekeberg.
ALABAMA SHAKES er den type band som er safe å booke til et hvilket som helst 4th of July-arrangement eller lignende feiring av USAs storhet. Stødig, erkeamerikansk soulrock, men dønn mammavennlig. Det var mange som var veldig positive til dem på forhånd. Også jeg. Men vet ikke helt hvorfor, for det ble festivalens første skikkelige nedtur. Tannløst.
TAME IMPALA Festivalens søteste navn, og musikalsk fremsto de også som i overkant søte. Gikk for å spise istedet.
WU-TANG CLAN De skulle visst være seriøse denne gangen og veie opp for alle tidligere primadonna-fadeser. Det gjorde de. En høyst høflig scenefremtreden der alle fikk plass til å breie seg.
BLUR Hitsene ble pumpa ut som perler på en snor, og det holdt for meg. Allsang på Tender og litt uskyldig poging på Country House, samt den obligatoriske Song 2 som siste ekstranummer. Godkjent fra gamle helter.
TORSDAG
OF MONSTERS AND MEN Kjempesjarmerende i regnet. Kommer helt sikkert til å se dem igjen.
DUNGEN Når konserten åpner med en følsom, halvsur tverrfløyte, da tenker man «Hey, herfra kan det bare gå én vei!» Men sannelig bar det ikke avsted i den andre retningen… Etter tre låter uten antydning til verken rytmiske eller tonale holdepunkter var det bare å gå. Vet ikke om det var lyden eller musikken eller bare en skikkelig dårlig Dungen-dag, men dette sugde. Og det sugde ikke bare i internasjonal festival-forstand, det sugde i kulturskolens årlige elevfremvisning-forstand.
METZ Etter å ha blitt eksponert for traumatisk tverrfløyte fra Dungen, var det deilig med hard, energisk indiemetal. Når vokalisten innleder siste låt med replikken «Hey, sorry guys, I broke this guitar. I hope it will last…», da veit du at det har vært en bra konsert.
RODRIGUEZ Joda, mannen er en legende, men dette var flaut. At han fortsatt er istand til å raute frem et par sanger legitimerer ikke en verdensturné. Og den krampaktige latteren fra publikum når han drar groviser mellom låtene. Nei. Nei. Nei.
CAT POWER Hvis jeg bare hadde hørt Cat Power hadde jeg hatt en strålende opplevelse, men scenefremtredenen trakk det hele ned. Flere av band-medlemmene hadde lydproblemer og dette viste de tydelig med mimikk og kroppsholdning. Verst av alle var hovedpersonen selv, Chan Marshall, som presterte å riste demonstrativt på hodet under nesten alle låtene. Rett og slett en uprofesjonell holdning til formidling og respektløs oppførsel overfor publikum. Suck it up og gjør det beste ut av det! Du ødelegger stemninga med surmulinga di!
FREDAG
HONNINGBARNA Energinivået og den ungdommelige arrogansen er til å bli imponert av, men musikalsk blir det for ensformig etter tre låter. Gleder meg til de blir litt eldre og mer raffinerte. (Ja, det finnes raffinert punk.)
MØ Funky, småpompøs pop med høy synth-faktor. Vokalist Karen Marie Ørsted tar oppmerksomheten og beholder den ubesværet gjennom hele konserten. Hun eier bandet og låtene. I like.
DISCLOSURE Eneste jeg sitter igjen med etter denne konserten er at navnet Disclosure får dem til å virke som et emo nu metal-band fra 2004.
JAMES BLAKE Det holdt med tre låter. Suuuuuuuuuuuutreeeeeeeeeeeeeeee.
NILS BECH Litt i overkant inspirert av Morrissey vokalmessig, men for en performance! Kler seg i palmeblader og sølvfolie med den største selvfølgelighet. Jeg vil ha mer.
KRAFTWERK Når vi snakker om legender, så har Kraftwerk gjort det eneste fornuftige legender kan gjøre når de først skal ut på turné: tatt oppmerksomheten bort fra seg selv. Med et retro 3D-show slipper publikum pinligheten i å se middelaldrende menn agere som fjortiser, og musikken bærer det hele med bravur. Stilig.
LØRDAG
HAIM har ikke gitt ut noe album ennå, men har allerede rukket å bli…. yndlinger. Man skjønner hvorfor. Til tross for forkjølelse og stemmeproblemer ga de alt både musikalsk og scenisk. Fortsatt litt ujevnt i vokalprestasjonene og kommunikasjonen med publikum ble til tider litt frenetisk, men det går seg nok til. Muligens er de én av få up and coming-artister fra årets festival som faktisk sikter mot stjernene.
ANGEL HAZE Nok en sterk scenisk prestasjon. Digger dama, digger gnålestemmen, digger New York.
SHINING Jeg liker Shining. Jeg gjør det. Men det er så lett å komme med kommentarer om matchende outfits og boy band-sveiser, samt at youtube-hiten «epic sax-guy» har gjort det umulig å ta bredbent sax-spilling seriøst. Likevel, alltid gøy å poge i 7/8-takt.
SLAYER veide opp for all middelmådigheten på Øya i år ved å gi meg en av mine beste konsertopplevelser noensinne. For en timing! For en energi! Setlisten utfoldet seg med en rytmisk dramaturgi verdig en thrash metalens Shakespeare. Veggen av lyd ble ypperlig balansert med velplasserte pauser hvori vokalisten kunne dele noen bevingede ord med sitt publikum. Til og med lysdesignet bekreftet veggen av pulserende desibel med perfekt presisjon. Takk, Øya, takk.
Kult fiction 