Hvis Siv Jensen og Fremskrittspartiet kommer til makten i høst blir det hårda bud for kunstnere som overlever på statsfinansierte prosjekter. Ifølge Fremskrittspartiets handlingsprogram står det at «…publikums begeistring vil i stor grad være avgjørende for hvilke kunstformer som vil overleve.»
Men hvorfor er det bare kulturlivet som rammes av dette kravet? Bør ikke politikere også kunne vise til resultater på bakgrunn av egen politikk? De sitter tross alt med sugerøret direkte nedi statskassa.
Resultatfokus
Politikk må være for det store publikum; velgerne. Utretter ikke politikerne noe som er direkte nyttig for velgerne, har de heller ingen verdi. Nå finnes ordninger som gjør at man ikke trenger å gjennomføre partiprogrammet sitt i praksis.
Det er ofte sånn at jo mer populistisk man er, jo mer oppmerksomhet får man som politiker. Uten at velgerne noen gang ser noen konkrete resultater av mediautspillene. Det genererer massevis av klikk og tabloid oppmerksomhet, men det er ikke dermed sagt at det bidrar til verdiskaping i samfunnet.
Stortingsrepresentanter i opposisjon, som Siv Jensen, hever en sikker inntekt selv om de bare jabber med kjeften og ikke setter politikken sin ut i livet. Men dette må være unntaket, det kan ikke være nok å spille på. Alle andre næringer og yrkesutøvere må faktisk levere.
Privatfinansiert
Å kutte lønnen til stortingsrepresentanter over statsbudsjettet er riktig. Istedenfor lønn kan politisk virksomhet blant annet gi momsprivilegier og økt skattefradrag for private givere. Samlet sett vil dette gi mer penger til politikken. Nå har vi politikere som er avhengige av å fri til velgernes mest smålige følelser for å vinne popularitet. Dette er ikke noe jeg bare påstår, dette har vi sett i alle medier i sommer. Fra alle partier.
Det gjelder å få inn en armlengdes avstand mellom politikerne og politikken. Hvorfor må de to tingene henge så tett sammen som de gjør idag? Dette vil gi politikken mye mer penger og mye mer mangfold. Og oss velgere slipper kanskje unna litt av gnålet deres.