Bokhøst: Aschehoug og Gyldendal

Denne uken har jeg vært på lansering av høstens bøker hos Aschehoug og Gyldendal sammen med redaksjonen til Biblioteket. Hos Aschehoug fikk jeg en skikkelig skikkelig fin bok, Skadedyr av Gøhril Gabrielsen. Den er pen pen pen. Det går ikke an å vise hvor pen den er bare med omslagsbilde, så jeg måtte ta noen bilder av den for å vise det frem. Omslaget er trukket i mørkelilla stoff med skimmer i. Tittelen og forsideillustrasjonen, en bille, er trykket i sølv.

Presentasjon av listene

Det var stor forskjell i hvordan forlagene la opp presentasjonen. Aschehoug hadde invitert flere forfattere, og hele seremonien foregikk mest som en samtale mellom dem og diverse redaktører. Dette synes jeg fungerte godt, jeg fikk masse info på en underholdende måte. Og det ble aldri kjedelig, selv om jeg ble sittende rundtombak og ikke så så veldig mye av hva som foregikk.

Hos Gyldendal gikk det meste for seg som en forelesning. Redaktørene hadde også øvd litt for lite på det de skulle si, så det meste bar preg av å være opplesning. Jeg kunne ønsket meg litt mer spontanitet. De hadde også invitert færre til å ta del i presentasjonen. De få som var der gjorde likevel inntrykk. Spesielt gjaldt dette Vidar Bøe. Han ble kåret til Årets ildsjel ifjor og i september utgis Håvard Rems biografi om ham. Hvis biografien klarer å uttrykke bare halvparten av den intensiteten Bøe gjorde i sin korte presentasjon av sitt liv, så blir det en veldig bra bok.

Tilbake til Skadedyr

Den er så pen at jeg må skrive mer om den. Den minner meg om den følelsen jeg fikk av skikkelig pene bøker da jeg var liten. Noen bøker kunne jeg lese igjen og igjen og igjen, bare fordi de hadde så fine bilder. Noen bøker tiltrakk kun i kraft av designet, for eksempel Elsa Beskow sine barnebøker. En favoritt var Putte i blåbærskogen. Jeg husker ikke fortellingen i det hele tatt, bortsett fra at det var noe med en skog og blåbær og sånn, men jeg husker alle bildene.

Skadedyr ligner faktisk også litt på Putte i blåbærskogen. På omslaget til Putte går det i insekter og blader. Innsiden av omslaget til Skadedyr har samme tema. Men det spørs om det finnes flere likheter enn det…

Omtalen av Skadedyr fra forlaget lyder så her:

Dette er en bemerkelsesverdig roman om en skadedyrbekjemper som frykter sin egen utryddelse, to novisers tragiske skjebne og funnet av to skjeletter i en murvegg i et brasiliansk kloster. Det er en fortelling som foregår i spennet mellom småkryp og stjerner, Gud og djevler, fiksjon og virkelighet. Men mest av alt handler det om skadedyr av ulik art og størrelse. Om hvordan vi i kampen om den sterkestes rett systematisk bekjemper, utstøter og utsletter det som ikke passer inn i våre ideelle forestillinger og rådende systemer. Og om alt som til sist skal vekk. Overraskende litterære grep gjør denne romanen til en leseropplevelse utenom det vanlige.

Oi, da. Ikke akkurat Putte. Jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å prøve å få lest den allikevel.

Detaljert treverk

En av bøkene vi fikk hos Gyldendal var nettopp en barnebok. Kubbe lager spetakkel av Åshild Kanstad Johnsen. Den er den andre i en serie på foreløpig to bøker. Den forrige kom ifjor og heter Kubbe lager museum. Bøkene er allerede solgt til flere land. Den skal visst bli animasjonsserie i Japan, og her til lands har den fått sin egen app. Jeg skjønner hvorfor. En ting barn virkelig elsker er bøker med massevis av detaljer i illustrasjonene. Barn kan sitte å studere sånne bilder i timesvis. Hovedpersonen Kubbe, rett og slett en vedkubbe med armer, ben og ansikt, er også kjempesjarmerende tegnet og lett å falle for.

Det er første gang jeg ser Kubbe, og jeg ble absolutt begeistret over det visuelle. Likevel merker jeg at musikeren i meg har noen innvendinger på historien. Handlingen går ut på at Kubbe og vennen Gran (ja, riktig, et lite grantre!) får lyst til å spille i korps. Bestemoren til Kubbe finner plasser til dem i bykorpset, men korpset styres av en stormannsgal dirigent som bare vil være med i konkurranser og vinne pokaler. Det viser seg at Kubbe ikke klarer å lære seg noter, så han blir veldig flink til å late som om han spiller. Men når dirigenten ber ham spille solo blir bløffen avslørt og både Kubbe og Gran blir kastet ut. Siden lager Bestemor boller til dem, og når Kubbe gjør oppvasken finner han ut at det finnes mange andre ting han kan spille på enn korpsinstrumenter. Han lager instrumenter av rare ting han finner i huset og så blir det konsert med ham og Gran i hagen. Happy Ending, altså.

Kubbistisk kulturmoral

Veldig søtt og politisk korrekt budskap her. Alle kan være kreative, man trenger ikke følge de kjipe reglene til dirigenten som bare er ute etter ære og berømmelse. Min innvending er at akkurat når det gjelder å lære seg noter, så er det et reelt problem at mange går rundt og tror at de liksom er mer kreative fordi de ikke kan noter, hvilket selvfølgelig er bullshit. Det er en populær myte, spesielt blant pop- og rockemusikere, at noter på en eller annen måte hemmer kreativiteten, og at hvis man lærer seg noter og annen musikkteori så mister man feelingen og spiller derfor bare etter reglene. Dette er ubegrunnet tull. Alle blir bedre musikere av å lære seg noter. ALLE.

Historien til Kubbe og korpset gjør meg altså litt sur. De fleste barna som får denne boken lest for seg kommer aldri til å vurdere å bli musikere, så for de aller fleste er denne problemstillingen irrelevant. Likevel, jeg synes faktisk ikke at norske barn er tjent med flere budskap av typen: ikke bekymre deg hvis du ikke får det til, for du er spesiell og kreativ, så du trenger ikke å jobbe for noe, du kan bare gjøre som du vil. Hvorfor kunne ikke Kubbe bare jobbet litt hardere, sånn at han hadde klart å lære seg de notene? Han var jo tydeligvis et musikalsk talent, så hvorfor kaste det bort? Den teite dirigenten kunne han blitt kvitt på en annen måte. (Jeg innrømmer at jeg er veldig kritisk nå, for Kubbe er egentlig veldig søt, og jeg leser veldig gjerne flere bøker om ham.)

Hvor blir det av tiden?

Som Line allerede har påpekt, er det altfor mange bøker og altfor liten tid. Noen andre bøker jeg ble hypp på å lese, og som jeg må skrive opp her, fordi hvis jeg publiserer det så er det større sjans for at jeg leser dem, er:

• Thomas Espedal – Imot naturen. Fordi det er på tide at jeg leser noe av ham
• Kaare M. Bilden – Mat er makt. Fordi han datet venninna mi en gang og jeg lurer på om han duger som skribent
• Thea Selliaas Thorsen – Kom ikke uten begjær. Fordi hun er helten min
• Finn Bjelke – Gretne gamle gubber. Fordi han alltid er morsom, og et sånt tema ikke kan slå feil
• Erlend O. Nødtvedt – Bergens beskrivelse. Fordi den også ser innmari pen ut

Reklame