Det er bare stressende å prøve å holde seg på overflaten, det er mye finere å stå støtt på bunnen, uten å synke ned i hull, stå med føttene i tang og sand, se solstrålene glitre gjennom havoverflaten.
Vi snakker ofte om overfladiske mennesker, og om dype mennesker. De dype menneskene tenker vi er flinke til å snakke om følelsene sine, mens de overfladiske, de snakker om interiør.
Det handler ikke om det.
For å holde deg på overflaten må du svømme og kave, hele tiden. Du er på vei et sted. Opp, eller bort. Og du ser ikke det som ligger under. Det er derfor du kaver sånn. Det gjør deg urolig å ikke vite hva som er under, samtidig vil du ikke se.
Fra bunnen er alt synlig. Ser du ned, ser du tangen som bølger rundt bena dine, sandkorn du virvler opp mellom tærne. Ser du opp, ser du menneskene som kaver. Bekymrer seg for små krusninger på overflaten. Mens du kjenner dønningene, de bølger gjennom deg, du står stille.
Gå til bunns med deg
Det er veldig få mennesker hun vil gå til bunns sammen med, og han er ikke en av dem.
Jeg tok hånda di da du kavet der oppe på overflaten, og du grep den hardt.
Du ville ikke kave. Ikke egentlig, du visste bare ikke hvordan å synke ned, slippe taket i det der oppe for godt. Du var redd du ville havne i mudder. At vannet rundt deg ville bli mørkt av møkk og få deg til å forsvinne. Da så du meg her i dypet og vannet var klart og rolig. Du sluttet å kave.
Men vi treffer ikke bunnen på samme sted, du og jeg. Du liker deg der borte ved korallene, med fisker og rare skjell. Jeg står her i sanda. Noen ganger vinker du derifra, viser meg en spesielt fargerik fisk. Jeg smiler tilbake.
Kult fiction 